Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - N:r 3, 28 febr. 1934 - Håkon Meyer: Marsjen mot makten
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
kommunistiske Internasjonale organiserte. I dette år passerte den
italienske arbeiderbevegelse det høidepunkt, som den i løpet av to år
var steget op til med en foruroligende fart. I dette året utkjempet
den sin mest avgjørende kamp. Arbeidsløsheten, krisen,
kampnederlaget, de indre stridigheter forårsaket en uophørlig nedgang og på
Bolognakongressen 1921 sprengtes første gang det store italienske
parti. Foreløpig forenet centrum sig med høire fløi mot
kommunismen og derved blev kommunistene stående alene. Allerede på den
tid utgjorde kommunistene bare en tredjedel av de politisk
organiserte arbeidere. Og indrestriden fortsatte, samtidig som
arbeiderorganisasjonene led nye nederlag som de sorte fascistiske
fagforeninger søkte å utnytte. Men ingen av disse nederlag var nederlag
som fascismen selv tilføiet arbeiderbevegelsen — langt mere var det
nederlag som skyldtes den voksende krise, vanskeligheten ved å
nyorientere sig og ubeslutsomheten i de taktiske spørsmål. I oktober
1922 — der var gått 21 måneder siden splittelsen i Bologna — brøt
det socialistiske parti påny itu på kongressen i Rom. Indrestriden og
opløsningen og det organisasjonsmessige spill fortsatte, mens
krisetilstanden fremdeles undergrov bevegelsen og fascismen øket sin
guerillakrig mot socialismen og kommunismen, beskyttet av den svake
"liberale" stat, finansieret av kapitalismen. I december 1922 foregikk
marsjen mot Rom.
I denne tid knustes selvsagt kommunismen — sålangt en
idebevegelse som den kommunistiske lar sig knuse i vår tid. Til dette
bidrog også de fascistiske tokter. Men søker man den historiske
forklaring til denne utvikling, som med variasjoner har paraleller i
andre land, da må man også ha vilje til å søke de dypere økonomiske
og sociale årsaker. De, som førte med sig både arbeiderbevegelens
opløsning og nedgang og fascismens vekst og seier. Det var en
tidskrise som satte inn i 1920. Den førte til de samme resultater, men
i så forskjellig målestokk, innen alle deler av den marxistiske
arbeiderbevegelse. Økonomisk tilbakeslag svekket arbeiderklassen på
den økonomiske front, den altfor langsomme nyorientering øket den
strid om fremgangsveiene som hadde ført til så megen splittelse fra
krigsåret 1914 av. Den nye situasjon og den manglende evne til raskt
å tilpasse sig denne undergrov den kommunistiske bevegelse, gjorde
dens politikk virkelighetsfjern og uaktuell og lammet dens slagkraft.
I det øieblikk fascismen seiret var den italienske kommunisme
overhodet ingen trussel for staten, enn si at den hadde erobret staten.
Det er historisk sett en fullkommen latterlig myte at fascismen
befriet Italia for det røde diktatur eller den kommunistiske opløsning.
Det er et falsum, en vild påstand, et dogme som er låst fast for å
gi fascismen et moralsk, et heroisk innhold som den savnet.
Fascismen var en bevegelse uten tradisjon, den skaptes av krigen,
levet av krisen. Den fikk sin sterkeste støtte netop i den opløsning
som en slik økonomisk krise uvegerlig betyr for de bestående politiske
partier som går inn for en styreform som ikke lenger svarer til
behovet under krisen. Og den var handlekraftig og hensynsløs,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
