Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - N:r 5, 24 april 1935 - Håkon Meyer: Klasse- og kulturkamp
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Klasse- og Kulturkamp 257
lisas jonens ødeleggelse gjennem krig og tyrrani, betyr
undertrykkelse av tidens erkjennelse og viden. Nazismen brender Marx,
Freud, Einstein. Tidens store søkende forskere må gå i
landflyk-tighet. Det är blitt arbeiderbevegelsens opgave å beskytte dem.
Store kulturelle opgaver har arbeiderklassen løst gjennem de sisste
menneskealdre. Men inntil for 10—15 år siden var disse opgavene
for størstedelen av indre natur. Nu først sprenges grensene og
ar-beiderklassens kulturopgaver får en stadig mer omfattende
betydning.
Det sisste hundreår har arbeiderklassen trengt for selv å stige op
av undertrykkelsens, uvidenhetens og umyndighetens sløvhet. Men
gjennem den materielle kamp har den skapt nye vilkår, nye kulturelle
værdier. Fremfor noen annen værdi gjelder det den nye sociale ånd
som blev et resultat av organisasjonsbygning og felles kamp. Jo
klarere klassemotsetningen blev, jo mer det industrielle miljø skapte
ensartede proletarskjebner, jo mere kapitalismen gikk over fra pat-s
riarkalske forhold til å bli en upersonlig og hensynsløs motstander,
desto sterkere vokste behovet for fellesskap, uttrykt gjennem
orga-nisasjon. Klassebevisthet og solidaritetsfølelse blev følgende av
dette behovet.
Først måtte proletaren bli sig bevisst hvorfor og hvordan hans
kamp blev ført, før han inså at i denne livskampen var fellesskap og
samhold avgjørende. Først måtte klassen bli sig selv bevisst som
klasse. Men den kapitalistiske og industrielle utviklingen fremtvang
en slik bevissthet i stadig stigende grad. Jo mer
industriproletariatets miljø utviklet sig, desto sterkere utviklet proletaren bevisstheten
om sin stilling i samfundet.
Denne levende fellesskapsfølelsen, solidariteten i dens mangfoldige
ytringer, den blev ikke bare en klasseværdi, men en samfundsværdi.
Den satte sitt preg på tiden.
Den idealistiske reaksjon i vår tid vil springe over
virkelighets-erkjennelsen. Den vil la det økonomiske klasseforholdet besta. Men
den appellerer ikke lenger til individualismen og den fri
konkur-rance. Den roper på folkefellesskap, på solidaritet! Den vet at det er
Witt tidens løsen gjennem arbeiderbevegelsen. Når den allikevel ikke
kan skape noen dypere og varigere f elles følelse, intet sandt
folke-fellesskap, er det fordi solidaritet må bunne i materieilt fellesskap.
Solidaritet kan ikke varig bestå tvers over dype materielle
interesse-motsetninger. Under apellen til den nasjonale fellesinteressen, opstår
i7
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
