Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Bjergningen av undervannsbåten «S—51»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TIDENS
BKNIKK
T
«
utgang, i ethvert fall vil følgen bli et langt
— sykeleie: Gassemboli er det dypvannsdyk-
-— kere frykter mest av alt.
Når man ikke kunde arbeide med stør-
re trykk på vannet, måtte naturligvis re-
sultatet bli magert, men det må allikevel
ha vært en voldsom skuffelse da dykke-
ren rapporterte at hullet efter en times
strev neppe var dypere enn 6 tommer.
Men en mer effektiv arbeidsmåte var det
- ingen som hadde å foreslå, så det var ba-
re å henge i. Dag efter dag slet dykkere
-— skiftevis med tunnelen. Ffterhvert som
de blev mere vant med arbeidet kunde
vanntrykket økes noget, men farten var
allikevel langtfra imponerende. På grunn
av den tid det tok å skifte dykkere, blev
-— det ikke mer enn høist seks dykkere som
kunde ta sin turn pr. dag. Og det verste
var at stedets utsatte beliggenhet og de
urolige værforhold bare tillot dykning i
gjennemsnittlig en dag av tre.
— Arbeidsforholdene var i det hele tatt
de slettest mulige. Mer enn en gang hu-
ket vannslangene sig fast i vrakdeler, og
- når man så skulde forsøke å rykke dem
løs, blev de ofte spjæret eller revet tvers
over. Dykkerne hadde stadig vekk van-
skeligheter med å orientere sig, og meste-
parten av dykningstiden kunde kastes
-— bort bare med å lete efter tunnelåpnin-
gen.
«Falcon» av stormen bli ført langt bort
fra der hvor vraket av «S—51» lå, og når
man så omsider efter flere dagers forløp
møisommelig hadde funnet vraket igjen,
hadde undervannsstrømninger fylt tunne-
len med sand som dykkerne måtte til å
-— vaske ut igjen.
E Blåleren var hård som sten å arbeide
i, men allikevel ikke solid nok til å mot-
stå et press på 10 atmosfærer fra hav-
vannet over den. Rett som det var gled
leren i tunnelens sidevegger ut rundt om
dykkeren, og så var det ikke å tenke på
å komme videre, før lergrøten var vasket
ut. Og endelig var nogen av dykkerne
utsatt for det uhell at drakten deres av
en eller annen grunn blev utett, så van-
net begynte å sive inn. Når de så omsi-
Til tross for sine seks ankere kunde
der var heist ombord, var de stivfrosne
og halvveis druknet.
Efter flere ukers intenst arbeide had-
de man fått gravet sig 16 fot (henimot 5
meter) langt inn under babords side —
i gjennemsnitt motsvarte dette ikke
fullt en fot for hver effektiv arbeidsdag. 3
Ennu var det to fot igjen, før man var
under kjølen på «S—51», som også vilde
bli tunnelens laveste punkt. Det var dyk- 2
keren Francis Smith som hadde turn. Med
brandslangen slepende efter sig ålet han
sig innover i tunnelen. Vi vil be leserne
forsøke å sette sig inn i hans stilling der
han lå 40 meter under overflaten over-
latt helt til sig selv. Koldt var det og
mørkt som i en sekk, en lampe vilde ikke
ha vært til stor nytte under arbeidet, for
den utvaskede lermassen gjorde vannet
helt ugjennemsiktig. Stille som i graven
var det. Med ryggen klemt opunder un-
dervannsbåtens stålplater slepte han sig
inn gjennem det trange hull som ikke var
stort større i tverrsnitt enn en manns-
kropp. Å snu sig der inne var det ikke
plass til. Endelig følte han endeveggen —
foran sig, men vannslangen trykket tett
inn til kroppen og med armene fremstrakt,
grep han med begge hender om munnstyk-
ket og begynte gravningen. Han følte
hvordan lersuppen presset sig forbi ham og
videre ut av tunnelen.
Vi gir her ordet til «Falcon»s chef:
Det var gått omtrent tyve minutter fra
vannet var satt på, da telefonvakten hø-
rer en svak stemme langt, langt borte fra.
Ordene var det ham ikke mulig å opfange,
og tydelig ophisset rakte han mikrofonen
til mig. Jeg hørte Smiths stemme: «Jeg
er i en slem knipe, send en til hjelp.»
Heldigvis arbeidet en annen dykker,
Eiben het han, fra den annen side av un-
dervannsbåten. Jeg gav ham beskjed om
å klatre over til babord side og komme
Smith til hjelp.
Imens forsøkte jeg å finne ut, hvad som
kunde ha hendt. Brandslangen slo vold-
somt mot skibssiden. Kanskje hadde den
slitt sig ut av hendene på Smith, og kan-
skje var det fra den kant faren truet. Jeg
grep derfor mikrofonen og spurte om vi
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
