Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Antikken og de germanske folk. Hollands og Tysklands litteratur på 1600- og 1700-tallet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Lessing som kritiker
107
Minna: „Ich hab’ ihn, ich hab’ ihn,
ich bin glücklich und fröhlich.“
Stikk av Daniel Nikolaus Chodowiecki
(1726—1801) til Lessings „Minna von
Barnheim“.
Det er rokokkoens lette
gjøgle-spill omsatt til tysk virkelighet, og
ved sin patriotiske ånd, sin typisk
tyske karakter, sitt aktuelle innhold
gjorde det stor lykke hos tyskerne,
og gjør det den dag idag. Men for
oss er lystspillet tynget av de tyske
edle følelser, og Lessing hadde ikke
den lette hånd som den grasiøse
Marivaux, der vel nærmest har gitt
Lessing mønstret for hans skuespill.
Og Lessing kom aldri tilbake til
lystspillet.
I de følgende år skrev Lessing
sine betydeligste kritiske verker
„Laokoon“ og „Hamburgische
Dramaturgien.
Laokoon tar sitt utgangspunkt i
en sammenligning mellem den
berømte Laokoon-gruppe og Vergils
skildring av Laokoons død i
Ænei-den. Marmorverkets Laokoon står
i smertetrekninger, nettop som
slangen har bitt ham, men han
åpner bare munnen til et sukk.
Derimot lar Vergil sin Laokoon skrike
av smerte. Lessing ser heri en forskjell på diktekunstens og
billedkunstens skildremåte, i billedkunsten vilde skriket stå meislet for
evig, i diktekunsten forsvinner det, når dikteren går over til å
fortelle andre ting. Diktekunsten lever i tiden; når et nytt trekk
skildres, svinner billedet av det tidligere skildrede. Derfor kan ikke
diktekunsten beskrive nøiaktig, der biir ikke noget billede ut av det.
Fantasien griper det her først, når det biir til handling. Men
handlingens utvikling kan diktekunsten skildre. Billedkunsten derimot
.gir billedet av det ene øieblikk; av det øieblikk vi ser skildret må
vi kunne lese fortiden og ane fremtiden. Først da føler vi
handlingen i en billedlig fremstilling.
Lessing hadde planlagt å fortsette sin Laokoon. Han vilde her
vise at dramaet var den høieste kunst, den mest umiddelbare, den
mest uttrykksfulle, den som hadde de rikeste midler til sin rådighet.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
