Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Antikken og de germanske folk. Hollands og Tysklands litteratur på 1600- og 1700-tallet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
108
Antikken og de germanske folk.
Han kom aldri til å skrive denne fortsettelse, men sine ideer om
dramaet fikk han leilighet til å fremsette på en annen måte.
I Hamburg blev der startet et nytt teater, som skulde bli et
mønsterteater for Tyskland. Den tyske skuespillkunst hadde alt i
en menneskealder kunnet fremvise betydelige talenter. Lederen av
Hamburg-teatret var samtidens første skuespiller Konrad Eckhoff, og
han fikk et utvalg av de beste krefter med sig i dette sitt forsøk å
føre den store kunst frem på scenen. Og han knyttet til sitt teater
Lessing som teaterkritiker, for han måtte ha en kritiker til å
veilede publikum. Lessings arbeide gikk imidlertid snart over fra å
være almindelig teaterkritikk til å bli avhandlinger som gikk
gjen-nem en hel rekke numre av hans teaterblad. Og han kom i en
eiendommelig motsetning til teatret. Dets repertoar var de
beundrede franske tragedier, Corneille, Racine, Voltaire. Men Lessing
vilde vise at disse mønster ikke var mønster man burde følge. Op
mot den franske klassisismes retoriske stil satte han Shakespeare
som den sanne og store dramatiske dikter. Man sa at Voltaire i
Zaire hadde talt kjærlighetens sprog. Nei, sa Lessing, kjærlighetens
sprog taler Shakespeare i Romeo og Julie, Voltaire taler bare en
kjærlighetens departementstil. Lessing plukker da som kritiker
istykker de franske dramaer teatret opfører, Corneilles og især
Voltaires. Og han reduserer deres mønstergyldighet til bare humbug.
Lessing bøier sig for antikken. Aristoteles’ Poetikk er for ham en
lovbok, Sofokles og Evripides de store mønster. Men han søker
ivrig å bevise at Shakespeare har opfylt efter ånden, om enn ikke
efter bokstaven de krav Aristoteles stiller. Denne
Shakespeare-dyrkelse gikk den senere tyske kritikk i blodet; den har sin store
del i at Shakespeare 200 år efter sin død fikk verdensry som den
største av de store. For den franske klassisisme har Lessing mest
bare hån. „ Neppe hadde Corneille revet franskmennenes teater litt
ut av barbariet, så trodde de sig fullkommenheten nær. Racine syntes
dem å ha lagt den siste hånd på verket." Siden var der ikke
spørsmål om å overgå dem (det anså man for umulig). Dikterne måtte
bare søke å ligne dem så meget som mulig. „I hundre år har de
bedradd sig selv og tildels sine naboer. Nu kommer en og sier dem
det, og hør så hvad de svarer." Disse forfattere er ikke mere enn
gode hoder. Diktere er de nok, men ingen tragiske diktere.
„Tragisk dikter" betyr her for Lessing det høieste. Og han fortsettep.
„Det er bare så at en Corneille, Racine, Crébillon og Voltaire ikke
har noget av det som gjør en Sofokles til Sofokles, en Evripides til
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
