Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Weimar
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
166
W e i m a r.
Ifigenia i Tauris.
Avskjedsscene mellem kongen, Ifigenia og
Orestes. Ifigenias milde makt har beseiret
kongen, og da Orestes byr ham hånden til
farvel, svarer han med et „Lev vel!“ — Stikk
fra en utgave 1836 av Goethes verker.
makt i Ifigenies skikkelse. „Alle
menskebrister sones — ved
det rene menskesinn."
I Tasso er
Wertherele-mentet i Goethe stillet inn som
kunstneren mellem hoffets folk,
fyrsten, statsmannen,
prinsessen og hennes damer. Tasso
svinger som Werther mellem
lyst og kval, han svinger også
mellem hengivelse og mistanke,
Han iler Antonio imøte med
åpne armer, men ved dennes
statsmannskulde optendes han
straks til forbitrelse og trekker
kården. Som Werther med
Lotte slutter Tasso prinsessen
i sine armer, da han fra
dybden av sin egen sjelenød
plutselig i jubel føler at hun elsker
ham. Men Goethe lar ikke
Tasso gå til grunne som
Werther: visstnok tror Tasso med
■ett at alt er bedrag og han
raser, men han erkjenner dog
at han ikke hadde makten over
sig selv. Og følelsen av hans sangergave hever ham op av hans
elendighet. „Når mennesket forstummer i sin kval, — gav mig en
Gud å sige hvad jeg lider." Tassos indre menneske er reddet. Så
han i Antonio før sin fiende, så kan han nu slynge sine armer om
ham. Men han er, sier han, den skibbrudne som klynger sig til
klippen. Forsoningen er tragisk, for der går noget til grunne i Tasso.
Goethe synger her gravsangen over sin ungdoms brusende, smeltende,
trossende jeg.
Stormtiden vilde forme hele verden og den rykket en hel verden
inn i sin diktning. Den nye tid vil fatte hele verden i sin renhet og
klarhet, den lar verden speile sig i menneskesjelen. Stormtiden hadde
skildret det indre oprør i mennesksjelen. Klassisismen skildret
menneskesjelens renhet og høihet. Sannhetens makt står tvingende over de utvalgte.
Sanndru mot sig selv, edel overfor de andre, slik var denne tids
idealkarak
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
