Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Weimar
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
168
W e i m a r.
kan vi forestille oss en grense for verden, en udelelig minste del,
en årsak som selv ikke har nogen årsak. For utstrekning,
delelig-het, årsaksammenheng er prinsippene for vår egen tanke. Således
kunde vi ikke bevise Guds eksistens, hverken ut fra naturens orden
og sammenheng eller fra Gudsidealets fullkommenhet, slik som eldre
filosofer hadde ment. Gudsidéen bor i oss selv. Gud er ikke
grunnstenen for den menneskelige erkjennelse, Gudstanken er sluttstenen,
hvorimot dens idéer tårner sig op, mennesketankens store „postulat".
Hvad vi erkjenner, er fenomener som ligger innenfor vår erfaring.
Vi kan ikke erkjenne „tingen i sig selv" og heller ikke hvorfor vår
erkjennelse arbeider efter sine bestemte lover. Kants verk er den
storslagne påvisning av den menneskelige tankes ideelle karakter.
Den samme idealisme møter oss i Kants morallære. Pliktbudet
bor i menneskets indre, det har ikke noget med nytte, lykke eller
samfund å gjøre. Hvert menneske har sin dommer i sin egen
samvittighet. Pliktens „skal" er noget absolutt, et „kategorisk
imperativ". Denne plikt pålegger oss bare ett: du skal handle slik at
prinsippet for din handling kan bli en verdenslov, du skal handle som
om verden skulde grunnlegges fra nytt av ved din handling. Det
er en fullkommen virkeliggjørelse av friheten der således kreves. I
vår handling frigjør vi vår egen personlighet. Og vi anerkjenner
derved den samme rett for andres personlighet. Det ligger i oss
selv at vi opfatter den fullkomne frihet som fullkommen lykke, og
at vi forutsetter at der er et harmonisk forhold mellem naturens
verden og vår indre frihets verden, idealenes verden. Det er
sluttstenen, og denne harmoni vil si troen på Gud. Også i moralen er
Gud det høieste „postulat". Vi føler den samme uendelige løftning
når vi betrakter friheten i oss, som når vi skuer stjernehimmelen
over oss. — Således kom denne filosofi til å forkynne den
menneskelige personlighets evighet og uendelige verdi.
Denne filosofi slo ned i Schiller. Også for ham blev friheten
og kampen en indre frihet og en indre kamp. Han diktet om Don
Carlos, den unge oprører som elsket sin stemor, Filip II’s unge
dronning. Men stykket skiftet karakter under utarbeidelsen,
oprøreren trådte i skyggen for sin venn Marki Posa, frihetsidéenes
forkynner. I stykkets hovedscene trer Posa stolt frem for Filip, sier
at han ikke kan være fyrstetjener, taler frihetens sak og ber kongen
om å skjenke tankefrihet. Kongen blir betatt av ham. Denne røst
er ny, og derved får den kongens øre. Men nettop fordi Posa får
makten i hende, bringer han Carlos i fare. Og Posa betenker sig
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
