Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Weimar
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
186
W e i m a r.
makter. Men ett mangler i diktningens bare så altfor omfattende
verden: menneskeskildringen. Bare glimtvis ser vi mennesket Faust
og hans utvikling som menneske. Han forsvinner overfor sine
omgivelser. Først til slutt, da han sitter som den gamle hersker og
livets mørke makter forgjeves nærmer sig denne menneskeklippe, —
først da våkner han op til levende menneskelighet. Sorgen ånder
på ham og gjør ham blind. Men i hans indre tendes da et nytt lys.
Hans sjels blikk ser ut over det land han har vristet fra havet ved
diker og demninger. Og han har den store herskers drøm ikke å
herske ved bud og befaling, men stå på fri grunn med et fritt folk,
å leve evig som besjelende ånd i alles sinn, når de fortjener sig
friheten ved dag for dag å erobre den, når de under samlingstankens
merke ruster sig til kamp mot den store Rendes grumme bølgehær.
Han hadde sluttet pakt om at han skulde tilhøre djevelen, om han
glemte sin ånds evige streben og ropte sitt „Dvel!“ til det skjønne
øieblikk. Nu roper han det, idet fremtidsdrømmen lyser for hans
blikk. Dette øieblikk ligger i fremtiden, i begjærets og lengselens
land. Og dets innhold er at det dødelige menneskes ånd må vorde
en evig levende folkeånd. Faust kan synke død om i dette sitt
høieste øieblikk, han har gitt sitt høieste øieblikk sin
overmenneskelige strebens krone. Så kjemper djevelen forgjeves om hans sjel
med englene, de fører den til himmelen og synger seiershymnen
over menneskeånden:
Den som bestandig stræber frem,
Forløsning kan vi skænke.
Men man må erkjenne at denne diktets slutning ikke i diktet
bæres av nogen skikkelse som svarer dertil i mektig menneskelighet.
Det er ikke diktets Faust som bærer det. Det er Goethe selv.
Goethes uendelig omfattende ånd, hvor kunst, videnskap og religiøs
løftning er forenet, hvor antikk og moderne kultur er sammensmeltet,
kan bære det store krav om å forene alt og å leve evig. Faust er
i diktets annen del teori; det liv som svarer dertil er Goethes egen
mektige skikkelse.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
