Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det romantiske skole i Tyskland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
194
Den romantiske skole i Tyskland.
genier vandrer i lyset og guddomsluften streifer dem sagte, de er fri
for skjebnen, evig blomstrer deres ånd og deres øine skinner i evig
klarhet. Men vi andre har ei rist eller ro, vi lider og vi styrter fra time
til time ned i det uvisses avgrunn. Slik taler Hölderlin i sin berømte
skjebnesang. Den salige klarhet over hans antikke diktning er
lengselens klarhet eller en lysende boble som skal briste. Lyset har hans
tro og hele hans hug, men han vet om mørket, kjenner det om sig
og i sig. Han dikter om Empedokles, som folket holder for en
gud og som føler guddommen i sig, som trosser prestene og styrter
sig selv i Etnas krater for å ofre sig selv som Gud og leve
gjen-nem undergangen. Slik ser romantikkens hellenisme ut hos den unge
Hölderlin som i hele sitt sinn føler sig som hellener.
Imidlertid hadde Fr. Schlegel lært av Schiller at den moderne
litteratur hadde sin berettigelse som „sentimental" i motsetning til
oldtidens „naive" litteratur, — og han gikk straks videre enn Schiller.
Oldtidens dannelse var naturlig, sammenhengende; nutidens er
kunstig, spesialisert. Derfor var oldtidens litteratur almenmenneskelig
skjønn. Nutidens søker det spesielle, den er interessant. Oldtidens
tragedie sluttet harmonisk, den moderne tragedie — f. eks.
Shake-speare’s Hamlet—med et „maksimum av fortvilelse". Det er som
Fr. Schlegel her vil hevde rett for den oprivende, pinefulle
stemning, det moderne drama siden frembringer hos Victor Hugo og
Henrik Ibsen. Han var plutselig „kommet frem hos antipodene"
som helt moderne. En ny filosofi hadde slått ned i ham, Fichtes
radikale subjektivisme.
For Fichte var Jeget alt, min verden er mitt verk, produkt av
min forestilling. Og i den blev jeg mig selv bevisst, — det er atter
mitt verk: „Jeg setter mitt jeg i ikke-jeg". Fullgyldig harmoni får dette
verdensbillede ved en ny handling av min forestilling, når jeg klargjør
for mig forholdet mellem min selvbevissthets jeg og alle mine andre
forestillinger. Og dette jeg som er klar over sig selv, er også urcellen
for et verdensideal. Det skal realisere sig fritt i sin handling og
således ut av sig selv skape „det evig vordende, oversanselige, det
godes rike". Vel kunde Schiller i et spydig epigram si om Fichtes
filosofi at „verdensaltet stiger op i mig som en blære". Men nettop
det paradokse at menneskeånden blev den absolutt herskende, gjorde
Fr. Schlegel til denne filosofis tilhenger.
Nettop nu kom Goethes „Wilhelm Meisters Læreår" ut og fenget
i alle romantikerne. Fr. Schlegel fant nu at det gjaldt om en
„syntese av Fichte og Goethe". For ham var Wilhelm Meister romanen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
