Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det romantiske skole i Tyskland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
„Syntese av Fichte og Goethe.“
195
fremfor alle andre, han fant at den utvidet romanens begrep
uendelig. Og han, hans hustru, Tieck, Novalis og senere en rekke andre
forfattere skrev bøker med Wilhelm Meister som mønster. Wilhelm
Meister var en bok i alle tonearter, fremstillingen skiftet fra
foredrag til lyrisk dikt, den var en roman om livsanskuelser og
livsidealer; den førte sin helt frem til indre rikdom og indre klarhet;
de optredende personer var ikke bare sig selv; hver av dem var
type for en livsretning, og det høieste av alt var det poetiske. Alt
dette tiltrakk den filosofisk-poetisk anlagte unge skare. Og efter
denne „roman par excellence" kalte Fr. Schlegel kretsen for „den
romantiske skole".
Men denne betegnelse „romantisk" kom til å nå dypere
tilbake og til å gripe videre utover. Ordet blev betegnelse ikke bare for
en enkelt krets, men for den litterære retning som nu gjorde sig
gjeldende i alle land i Europa. Og det blev ikke satt i forbindelse
med en enkelt roman i samtiden som Goethes Wilhelm Meister, —
det blev opfattet som tilknytning til de gamle middelalderske
ridderromaner. Deres kristne trosglød, deres steile idealisme, deres
eventyrtrang gikk denne slekt i blodet. — Den hadde også været fremme
hos slektene et århundre igjennem og man hadde næsten helt
tilbake til middelalderen hatt betegnelsen „romanesk" for det
temperament som ikke hadde kunnet komme ut av det med livet under
almindelige former og for den fantasi, som alltid vilde søke ut over
virkeligheten. Alltid gjennem et hundre år hadde en slik
åndsretning luret her og der og fjernet sig fra eller gjort motstand
mot klassisismens idealer. Klassisismen vilde ha sannhet, klarhet
og regel. Den elsket den fullendte handling eller den som avrundet
sig ved det harmoniske spill av krefter fra pol og fra motpol, den
vilde ha det fullendte, avrundede uttrykk, med statelighet i det store
og sirlighet i det mindre. Men man begynte å fatte at livets
sannhet ikke formet sig efter regler, den vokste fritt, og dens ånd og
kraft nådde ut over klarheten og inn i det hemmelighetsfulle. Man
vilde ha en handling som nådde op mot og ut mot det uendelige og
som derfor ikke var avsluttet. Man elsket det som strebet utover,
man elsket det hemmelighetsfulle, lengselen, drømmen. Man vilde
ikke ha den avrundede statelighet og sirlighet, man vilde ha naturens
egen klang, duggfriskhet over uttrykket, lufttone over ordene,
fjerndis over stemningen. Slik var den romantikk som nu hevet hodet
mot de klassiske idealer.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
