Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det romantiske skole i Tyskland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
198
Den romantiske skole i Tyskland.
og romantikkens tegn blev Novalis’ „blå blomst", den gåtefulle,
ubestemte vekst med uendelighetens demrende og betydningsfulle
fjernsyns-farve.
Fr. Schlegel hevdet at den nye tids roman skulde bli en
poetisk generalnevner, at den som i sin tid Homers epos skulde bli „et
speil av den omgivende verden, et billede av tidsalderen". — Og
virkelig, i løpet av århundret er romanen blitt det. Balzac i sin
romanrekke „Den menneskelige komedie" og Zola i sin
Rougon-Macquart-serie skildrer Frankrikes mennesker og forhold under alle
livskår og sett fra alle sider. Men det var ikke samfundet som
interesserte Fr. Schlegel. Han opfattet romanen som den frie
kunstform, hvori forfatterens filosofiske anskuelse og poetiske
personlighet kunde uttrykke sig på alle måter, gi sig uttrykk i alle former
„fra den lærde avhandling til barnets lalien". Og forfatteren skal
beherske dem alle, stå hevet over dem, „fra sin ånds høide smile
ned på sitt mesterverk", som Goethe her i Wilhelm Meister. Han
skal kunne „heve sig op over sitt høieste". Det er mesterskapets
kjennetegn. Mesteren må ha „ironi". Det er den berømte
„romantiske ironi". Det blev kretsens slagord, „den spadilje, hvormed man
stakk allting". Her møttes kritikken med poesien, nettop slik ironi
hadde Tieck vist i „Katten med støvler på". Og for de romaner,
som kretsens medlemmer skrev, blev ironien en hovedsak.
Freidigst gikk Fr. Schlegel selv tilverks i sin roman „Lucinde“.
Her var allting rotet sammen, brev, samtaler, filosofiske avhandlinger,
uten spor av komposisjon. Innholdet var Fr. Schlegels forhold til
Dorothea Veit, som forlot sin mann for å leve med ham og som
siden blev hans hustru. Der var skildret ganske kynisk alt hvad
der foregår bak nedrullede gardiner, og boken vrimler av setninger
som vil forarge, f. eks.: „de omfavnet hverandre med likeså megen
løssluppenhet som religion". Og dog var det en skildring av
kjærligheten, som munnet ut i teorier. Julius, helten, skriver til sin
Lu-cinde: „Det er mig bare om vår kjærlighets objektivitet å gjøre",
— en setning som kunde være vekslet mellem professor Bellac og
Miss Lucy i Paillerons berømte komedie „Den verden, hvor man
kjeder sig". Kjærlighetens frihet forkynnes, og kjærlighetens vesen
er „kynisme", man skal i kjærligheten „ved en dristig kombinasjon"
kaste „alle kulturens fordommer" over bord, så man „med en gang
befinner sig i uskyldighetsstanden". Kjærligheten gir en først sans
for livet; den lærer en at livets mål er „lediggang", den „geniale
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
