Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det romantiske skole i Tyskland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Den romantiske ironi.
199
Novalis (Friedrich von Hardenberg). Stikk
av Eduard Eichens (1804—1877).
hensiktsløshet“. „Man skulde
ikke forsømme studiet av
lediggang, men utdanne det til
kunst og videnskap, ja, til
religion." Rett til lediggang er det
som skiller mellem fornemme
og lave. — Disse forargelige
setninger viser læren om
ironien overført på moralsk
område. Den poetiske ironi søker
den kunstneriske forvirring,
her har vi den moralske ironi
som ophever all moral.
Friedrich Schlegels Lucinde er
romantikkens enfant terrible. De
andre forfattere er idealister,
mens han er kyniker. Men
også deres romaner følger den
romantiske ironis parole. De
omfatter alt, de lærdeste utvik-
linger, den barnligste lek, de mest henåndede dikt. Og ironien lever i
dem, helten aner ikke betydningen av det han oplever. Men gjennem
løier, kjærlighetshistorier og forvirring føres han dog fremad mot
idealet, mot livets poesi. Han ender alltid som kunstner: maler,
musikker eller dikter. For kunsten er det høieste i livet. Tieck
gjorde et skritt utover Goethes Wilhelm Meister. I sin „Sternbalds
vandringer« la han handlingen tilbake i sin og Wackenroders høit
beundrede Albrecht Diirers tid. Men det betydde ikke noget som
historisk skildring, det betydde bare et skritt bort fra virkeligheten
og nærmere mot idealet. Grundigst tok i så måte Hardenberg
(Novalis) det i sin ufullendte roman „Heinrich von Offterdingen“.
Handlingen er lagt tilbake i den gylne middelalder, men romanen hever
sig over enhver tid. Det som skjer er åpenbaring av det som skal
komme. Personene representerer alle mulige ideale makter i livet
og i filosofien, ridderånd og østerlandsk kontemplasjon, naturens ånd
og historiens ånd, elskov og poesi o. s. v. Og til slutt seiler
romanen inn i evighetens verden, solens rike omstyrtes, årstidene
smelter sammen til ett, de forskjellige personer åpenbarer sig som
forskjellige inkarnasjoner av det samme vesen. Poesien hersker
over alt, allting skjer under tegnet av „den blå blomst", den
poe
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
