Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Manzoni og Leopardi
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
F edrelandsdikter og stoiker.
291
den dumme Hob min nøgne Grav at hædre
med Hylen og med Ofre.
Tilbage Tiden gaar, og daarlig kan man
til Fremtids Dværgeyngel
de store Sjæles Ære efterlade
og de ulykkeliges sidste Hevn.
Lad nu de sorte. Ravne om mig kredse,
lad Ulvetand og Regnskyl
mit glemte Lig fortære,
lad Stormen bort mit Navn, mit Minde bære.
(Oversatt av Sophus Schandorph.)
I dette dikt er alt smeltet sammen: kvalen og kvalens stolthet,
trossen mot de evig likegyldige guder og forakten for det evig sig
gjentagende natur- og menneskeliv, den store følelse av å lide, fordi
han er en av livets utvalgte. I dette dikt står den romantiske
pessimisme fullbåret for oss.
Denne mørke lære forkynte Leopardi fra nu av i dikt og i
prosa, med dyp patos, med skjærende ironi, med vemodets smil om
leben, dypest følte han det, når han betraktet sin egen skjebne. Han
er bedradd for sin ungdom, han har været utenfor i den tid av livet,
da alt er fest og fryd. Og dog, der har været ungdom, håpet har
jo levd i hans bryst, kjærlighet i hans hjerte. Det var illusjonenes
tid. Sannheten er kommet ubarmhjertig klar og viser at livet er et
øde. Det skjønne bedrag er livets lykke, sannheten er bare
tomhet, et intet. Stadig hungrer hans sinn efter giede. I et blink tegner
han med kunstnerisk grådighet billedet av lys og lykke blandt den
tankeløse mengde for så å vende sig til de mørke tanker. Uværet
er over, fuglene jubler, hønsene kakler. Støi og arbeide begynner
igjen. Håndverkeren står i døren og ser op i luften, som ennu er
fuktig. Pikene kommer ut efter friskt regnvann. Grønthandleren
roper atter det vante rop fra gate til gate. Solen smiler atter,
familiene åpner igjen til balkonger og terrasser, fra kjøreveien lyder atter
bjelleklang og vogndur, og vandreren gir sig igjen ivei. Hvert hjerte
gieder sig. Når er livet så lyst og blidt som nu? — Å du skjønne
natur! Å bli fri for smerte, deri består vår fryd. Sorgen skyter op
av sig selv, gieden er smertenes barn. Menneskeslekt, du er kjær
for de evige. Du er lykkelig, om du får pusterum i lidelsen, salig,
om døden frir dig for alle lidelser.
Det hendte at en ung frue behaget å regne Leopardi, den nu
berømte dikter blandt sine tilbedere. Hennes smil satte ham i fyr og
flamme og henført skildrer han den løftning som bruser gjennem hans
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
