Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Manzoni og Leopardi
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Den romantiske pessimisme.
293
lykke. Og det gikk lett. Av de mange sorgfulle og elendige gjorde
de et tilfreds og lykkelig folk.
Blandt disse Leopardis siste dikt er der to „Månen går ned"
(Il Tramonto della Luna) og „Gyvelen" (La Ginestra), som viser
hans vidunderlige evne som naturskildrer og tillike gir et intenst
uttrykk for hans svartsyn. Begge disse dikt er lignelser. I naturen
speiler menneskelivet sig. Men tillike er naturbilledet utgangspunktet,
en ouverture til diktet og Leopardi har forstått å bringe det i
kunstnerisk harmoni med det hele,
„Månen går ned" gir oss den personlige side av Leopardis
pessimisme. Han skildrer landskapet. Land og sjø ligger i sølvglans; i
den stille natt får vestenvindens pust skapt tusen lette omriss, av
fjerne skygger danner der sig skuffende billeder på det stille vann, de
synes som hekker, grener, åser og byer. Så synker månen, verden
blekner, natten biir øde. Slik er det, når ungdommen flyr bort fra livet.
De flykter bort, de skjønne illusjoners skyggebilleder og skikkelser, de
svinner, de fjerne forhåpninger. Livet biir mørkt. Akk, altfor
lykkelig var livet, om ungdommen fikk vare ved, — og dog er hver
lykke i den født av tusen smerter. Altfor mild blev vår skjebne,
om vi fikk dø midt på vår livsbane. Nei, guders råd har funnet
på den største lidelse. Det er alderdommen. Der er ett levende:
attråen! Men håpet er slukt, gledens kilder er tørre og lykken finnes
ikke. Fjell og dal skal se en ny dag, men i menneskets liv gryr
den ikke mere, når den skjønne ungdom er forbi. Den natt som
hyller alderdommen inn, får sitt mål ved graven.
I „Gyvelen" utvider det hele sig til et mektig, smertefullt
verdensbillede. Den stakkars gyvel vokser hvor lavaen har herjet
Ve-suvs skråninger, hvor der før var blomstrende haver og palatser.
Dens blomsterduft formilder ødet, og her får man det rette mål for
menneskets storhet. Mennesket priser sin høie lykke, ophøier sig
over stjernene. Men et bølgeslag, en pestvind, en revne under
jorden opsluker folkene, så de ikke minnes mere Menneskene har
ikke selv skylden for sine ulykker. Skylden har hun, den
grusomme natur. Hun fødte menneskene som mor, hun elsket dem som
en stemor. Kali henne for fiende. Mot henne er menneskenes
samfund stiftet, slik som det oprinnelig var, et alles forbund til hjelp i
fare under felles strid. — På denne ødemark sitter jeg om natten
og ser stjernene skinne. Hver av dem er en verden, jorden er et
sandkorn i universet. Men mennesket tror at det er verdensaltets
herre og dets mål. Skal jeg le eller gråte? — Lavastrømmen
be
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
