Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Manzoni og Leopardi
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
294
Manzoni og Leopardi.
graver byene, som et eple faller ned og forstyrrer myretuen.
Naturen grønnes evig, kjenner ikke mennesket, ikke de tider han kalier
oldtid. Riker styrter, folk forsvinner, den ser intet. Men mennesket
påstår freidig at dets liv er evig.
Gyvelen forkynner dikteren, hvordan hans holdning skal være.
Tross ikke, men bøi dig ikke! Gyvelen blomstrer rolig i
vulkanørkenen, uten feig frykt og uten frekk tro.
Hos Leopardi er pessimismen for første gang i århundret
gjen-nemført som dikterisk verdensanskuelse. Både som dikter og som
tenker er han pessimist. Som tenker ser han fast i øinene det som
står for ham som ubønnhørlig sannhet: livet er øde og smerte; jo
edlere natur, dess dypere lidelse; naturen er likegyldig og grusom;
døden er den eneste hvile; men døden fyller oss med gru. — Som
dikter føler han at illusjonen, ungdommens dårskap er lykken. Ben
er et bedrag, men å leve i dette bedrag, det er den eneste lykke i
livet. Leopardi står her på skillet mellem to veier som deler sig i
samtidens franske litteratur. Den ene fører til Mussets lovprisning
av ungdomsdrømmen, som brister for livets nådeløse nakne sannhet.
Mildt vemodig lar Musset sin hoderystende velsignelse lyde over
de unge som tror på sin kjærlighets evighet.
Den vise sier: Dårer! Men dikteren: I sæle!
Den andre side, følelsen av livets kval for den edle, av
naturens grusomhet, av alts forgjengelighet og alts lidelse fikk i
Frankrike sitt mektige dikteriske uttrykk hos Vigny. Mellem Musset med
det åpne skjelvende hjerte og Vignys lukkede smertens borg står
denne pukkelryggede italienske dikter, som livet bød bare lidelse.
Han er menneskelig i sin forsmektende tørst efter lykken, mandig i
sin rolige håpløshet; han er like klar som ånd og som dikter, frykten
kan få ham til å gyse, men aldri til å vike, og det er ham en bitter
trang overalt å se gru og lidelse urokkelig i øinene.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
