Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Russisk og polsk litteratur til romantikkens tid
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
310 Russisk og polsk litteratur til romantikke ns tid.
Dog du selv, min sønn, på skafottet op
stige må påstand der å legge ned,
på det sorgens sted, på den rettens plass,
dette hode som har så svært forbrutt.
La da slipes øks, slipes hårfin skarp!
Bødlen byd å ta på sin beste drakt,
store klokke la ringe over by,
at de alle vet i den stad Moskva,
at min nåde enn er forblitt dig huil.
Fra Kaukasus hentet Lermontof stoff til et stort dikt
„Demonen" om en ond ånd, som ved sin makt tvinger en from ung
kau-kaserinne til elskov. Her er der ikke nogen blaserthet som hos
Pusjkin, her spenner erobrertrangen hver sene. Og det store dikts
naturskildringer fra de høie fjells land er herlige. Men Lermontofs
betydeligste verk er dog hans „En vår tids helt", flere fortellinger
om den samme helt, den udødelige Petsjorin. Han røver
kosakk-piken, maktstjeler henne, så hun gir sig hen i sin elskov. Men
da hun er helt i hans makt, er han ferdig med henne. Den gamle
kaptein som ikke har sovet hele natten av fryd over å skulle få
gjense ham og som er reist flere mil for å treffe ham, verdiger han
ikke en times ophold og knapt et kjølig blikk. Han står der, alltid stolt,
alltid full av attrå og som i en seiersrus, alltid hjertekold og fortvilet i
sitt innerste. Den utførligste og mest glimrende av disse fortellinger
er en badelivsnovelle fra Kaukasus: „Fyrstinne Mary". Der ser vi
Pusjkins Onjegin-Lenski-motiv ubarmhjertig fra den andre side.
Ler-montov har av Lenski gjort sin mesterlige Grusjnitski. Hos ham slår
svermeriet ut i teaterfakter. Stakkars Grusjnitski, han mener det så ærlig,
han bærer hjertet på lebene. Og dog er han så helt igjennem forløiet,
som noget ærlig menneske kan være og all hans begeistring er
hjemfallen til latterligheten. Og Petsjorin? Han mener det ikke ærlig
et øieblikk, når han legger an på den lille fyrstinne. Det er for
ham et spill, men han må erobre og han vet at han vil seire. Han
forstår å egge henne ved å undgå henne, å spenne henne ved sin
utfordrende optreden. Og så forstår han i det rette øieblikk å optre
som ridder uten frykt og dadel. Hvor han nyter spillet mellem
påtatt likegyldighet og fortvilet lengsel i hennes hjerte. Hensynsløs
setter han all ting inn på dette kort. Han nyter å få gjort
Grusjnitski rasende av hevnsyke, så han gjør fusk i duellen. Petsjorin
gjennemskuer det, krever pistolene byttet og skyter ham rolig sin
kule gjennem livet. „Finita la commedia!" Med duellantglorien
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
