Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Russisk og polsk litteratur til romantikkens tid
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
336 Russisk og polsk litteratur til romantikkens tid.
hans hode. Og fra himmelen lyder tordenrøsten: „Denne er frihetens
synlige stattholder på jorden." Han står høit over fyrster og folk,
han står på tre kroner, selv uten krone. Hans liv er lidelsens
lidelse, hans titel folkenes folk. Hans navn er fire og firti! Gloria,
gloria, gloria!
Her har vi det dypeste i Mickiewicz’ diktertanke. Hans
patriotisme og hans religiøse tro er her smeltet sammen, hans lidelse
med fedrelandet og hans tro på fedrelandet er uadskillelig. Og bak
patriotismen møter vi det trekk som ligger på bunnen i de slaviske
folks livsbetraktning: troen på lidelsens hellighet. Skilt ut fra det
patriotiske skal vi siden møte den som den dypeste livsopfatning i
russisk litteratur hos Dostojevski.
Men Mickiewicz’ sterke og lyse ånd evnet ved siden av de
hjerteskjærende klager over fedrelandets nød også å skape et
patriotisk heltedikt i den lyseste og sterkeste dur-tone „Herr Tadeusz
eller det siste innritt i Litthauen*.
Hans fedrelandsfølelse førte ham tilbake til hans
barndomsminner. Han så for sig hele szlachta’en (det polske ridderskap), så
dem i sine nasjonaldrakter, kontusz og zupan og hvad de het, så
dem i de siste rester av det gamle feideliv, hvor „innrittet", den
voldsomme erobring av en gjenstand stiftet rettmessig eiendom.
Helten i diktet er egentlig den hele szlachta-, den treffer vi der
stadig i flokk og følge; de enkelte personer, så underlige særlinger hver
av dem er, er bare vekslende akkorder i en full harmoni. Slik biir
Mickiewicz’ dikt, som han selv betraktet som et sidestykke til Goethes
Hermann og Dorothea, noget meget mere, det biir et epos, det siste
av sitt slags, en vid homerisk skildring, hvori et helt folks liv stiger
frem, — til tross for at handlingen er bestemt begrenset og det hele
foregår fra sommeren 1811 til våren 1812. For her lever szlachta’en
et liv som heltene hos Homer; der er gjestebud og jakter, tretter og
„innritt". Og er der ikke lenger de gamle buer og piler, så er der
da eposets tone over det hele, hver bøsse, hvert sverd har sin
historie. All ting bærer i sig fedrelandske minner for dikteren, som
sitter langt borte i fremmed land. Han husker hvordan
kjøkkenhaven så ut med alle dens litthauiske vekster, han husker hvordan
hampeakrene duftet. Og når selskapet drar på jakt, husker han alle
trær og dyr; hans tanke når helt inn i den litthauiske urskog med
dens hemmelighetsfulle myrer og tjern. Han minnes folkesagnene
som kretset om disse gåtefulle tjern; her var dyrenes eget rike, deres
fristed, hvor de levde sitt eget liv i fred for menneskene og i fred
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
