Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den franske romantisme
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
356
Den franske romantisme.
prestevielsen. Så er båndet revet over mellem de to; da Jocelyn
efter års forløp atter ser Laurence igjen, er hun en av Paris’
elegante, lettferdige damer. Og så møtes de atter engang, — ved hennes
dødsleie. — Dette hårde emne biir for Lamartine en offerets milde
forherligelse: Jocelyn resignerer stille i ulykken, stadig tømmer han
smertens kalk for sin tros skyld. Og dikteren skildrer utførlig hans
stille, beskjedne prestegjerning i landsbyen mellem fjellene. Og han
lar Jocelyns fromme blikk dvele ved jordbrukerens dagverk. For
hans tanke biir det symbolet på en verden, plogfuren er en ny
skapelse som gjør jorden rik, kornets rikdom skaper byer, skaper
verdenshandel, og arbeidet på egen jord skaper følelse for slekt og
hjem. Slekten som vokser frem er tilsammen udødelig (collective
immortalité). I den har fedrelandskjærligheten sin grunn, og den
hever mennesket op mot Gud i bønn, og bønnen gir kraft til det
gode, så Gud kjenner sin ære i mennesket. Så følger dikteren deres
arbeide og liv dagen igjennem, når de tørste drikker av kilden, når
de sammen hviler middag, når skyggene blir lange og aftenklokken
kalier til bønn. Bønnen er himmel-lengselen .mot vårt fjerne
fedreland. Der samles alle. Alt som lider, som gråter, som synger, som
ber, er en stor hymne med tusen toner. Denne skildring av det
ringe arbeide som i Jocelyns øine får et skjær av uendelighet over
sig, er et høidepunkt i Lamartines poesi, fordi synet er født ut av
hans sjel. Lamartines poesi er fylt av et sursum corda (opløfter
Eders hjerter). Det stiger så saktelig op, og det løfter emnet, så at
virkelighetsskildring av sig selv biir til idédiktning, og alle
motsetninger forsvinner i denne hans ideale verden. Øjeblikkets
begeistring gjør ham til dikter, og som dikter ser han det evige krone
jordlivet, løfte det ringe op, forsone motsetningene, gi det hele
høi-het og harmoni.
Lamartine diktet med utrolig letthet. „Jeg diktet, venner, som
mennesket ånder og som fuglen synger,“ skrev han selv. Men
blandt de herlige steder kom da meget med som bare var
almindelige vers, skrevet med den altfor store letthet. I Jocelyn tar idyllen
større plass enn der tilkommer den efter verkets idé. Og hvor
Lamartine i La chute d’un Ange (en engels fali) gir et sidestykke fra
urtiden til sin Jocelyn, brer de primitive tiders uskyld sig umåtelig.
Men der stiger herlige tinder op over disse poetiske lavsletter:
Koret av Libanons cedre har en bibelsk veide, og i den herlige
„8de visjon", hvor den gamle bok blir tatt frem, taler dens tekst
med idé-diktningens løftning om Guds uendelighet, som overstiger
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
