Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den franske romantisme
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Vigny.
361
vender Vigny på tross sine øine bort fra naturen. Som Marie
Dor-vals fyrige elsker tilroper han sin „Eva": „Himmelen er for mig
bare en glans som hyller dig i sitt azur, fjellet er ditt tempel,
skogen dets kuppel, bare til lyst for dig synger fugler og dufter
blomster, og jorden brer ut et teppe for dine skjønne små føtter.“ Og
som filosof roper han: Bort fra den kolde og evige natur! Elsk
det som er forgjengelig:
Jeg har sagt mine øine, som hun vilde dåre,
skjenk annet Eders blikk, skjenk annet Eders tåre,
elsk det som svinner, det som ei kommer igjen.
Elsk ikke den evige og sterke. Den som er dødens og lidelsens
bytte, „de menneskelige lidelsers majestet", det er den som har
krav på din kjærlighet. Vigny har adelsmannens følelse av sin
æres-forpliktelse til å være de svakes beskytter, det ligger bak hans
livsanskuelse. Æren biir hans religion, dens lov biir som et nytt
livsinstinkt for ham. Men akk! det er ikke det oprinnelige livsinstinkt.
Det oprinnelige livsinstinkt er en bløt og blid lykketrang. Det
er den som har fått Vigny til i nydelige småfortellinger å skildre
den elskverdige ynde hos Marie Antoinette og andre av
revolusjonens ofre. Det er denne trang som drar mannen til kvinnen. Han
trenger til i livets strid å få hvile sitt hode ved en elsket kvinnes
bryst, han trenger til at lidelsens tårer biir kysset bort fra hans øine.
Men kvinnen (o: Marie Dorval) utnytter mannen. Han er Samson,
hun er Dalila. Hun elsker ikke, hun lar sig elske. Hun ler og
triumferer over at hun opvekker så stor kjærlighet. Hun stråler
ved mannens ære, når hans kjærlighet gir ham kraft til å øve
storverk, — Vignys Samson vet at han henter sin kraft fra sin
kjærlighet og ikke fra sine lokker. Men kvinnen er mannens fiende;
hun er et „tifold urent barn, som han ikke kan tro på". Derfor er
elskov bare strid, og det ender med at hver av dem har hvert sitt
avskyelige rike, kvinnen et Gomorrha og mannen et Sodoma. De
vil dø, mens de ennu fra det fjerne sender hverandre forbitrede
blikk. — Denne hatefulle betraktning av kvinnen og av elskoven
dukker oftere frem i det 19de århundres litteratur, i Frankrike hos
Dumas den yngre og i Sverige hos Strindberg.
Hvor finnes lykken? Ingensteds. Hvad er livets mening?
Ingenting. Lidelsen er det visse; livet er fengsel og straff. „Ingen
tviler på at vi er i straff. Hvorfor? Det vet vi ikke. Prosessens
akter er brent." Det Onde og Tvilen holder i hver sin ende av
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
