Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den franske romantisme
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Hugos lyrikk.
373
begeistringen hadde smittet Hugo. Han hadde fått en ny politisk
trosbekjennelse, og han forkynte den høilydt. Alltid ham! Ham
overalt. Han er araberen på sin hest, og han hylder Bunaberdi,
frankernes sultan:
Jeg er fri og araber, har ikke en styver,
men når jeg sier: Allah! min gode stridshest flyver.
Den har under sine øienlokk to glødende kull!
Hugo har ikke i disse dikt ellers gitt nogen personlig poesi.
Det gjorde han i sine senere diktsamlinger: Høstløv (Les feuilles
d’automne), Tusmørkesanger (Les chants du crépuscule), Stemmer
i det indre (Les voix intérieures) og Stråler og skygger (Les rayons
et les ombres). Her viser det sig at Hugo gjør all ting som hender
ham og som kommer innenfor hans synskrets til poesi, idet han
preger det med sin egen personlighet. Han sier det i et praktfullt
dikt om sig selv. Alt setter ham i stemning, kjærlighet, død, ære
og liv, — og en bølge som flyr og en bølge som kommer, hver
skygge og hver stråle, — alt lyser og skjelver i hans sjels krystall,
„for min sjel har tusen røster, og den Gud som jeg tilber har satt
den i altets midtpunkt som et lydende ekko." All ting blir
begivenhet for Hugo, all ting gjør inntrykk på ham, all ting setter hans sjel
i bevegelse. Han leser et sted i Vergil eller Dante, og hans tanker
kretser om det. Hans barn kommer inn i hans værelse og leker,
og Hugo elsket sine barn over alt. Han sier: la dem bli,
dikter-tanken forstyrres ikke av barnenes glede. Den er i slekt med dem.
— Eller han ser i avisene at kong Karl X er død i England. Han
vet at kongen er forglemt av alle. Men nettop derfor minnes Hugo
ham, og han forteller at han var ivrig royalist i sin første ungdom.
Han minnes også at han hadde audiens hos kongen og begeistret
forkynte sin opfattelse av kongedømmet, og at kongen så
hoderystende sa: Å, du dikter! — Eller Hugo ser de pyntede damer
kjøre til ball på rådhuset, og nede på hjørnet står også pyntet de
halvnakne kvinner som skal tjene sitt brød i lastens søle. Å hån
ikke en kvinne som faller! Ingen av Eder glade og rene der oppe
vet hvad det vil si, når sulten kommer og sier: Selg mig ditt legeme,
— det vil si: din sjel. De må le bort sin bitterhet, legge sminke
over sin gremmelse, de står der „med blomst om hår — om foten
skarn — i hjertet hat“. Slik er Hugo som dikter „halvveis
journalist og halvveis profet," som Lanson kaller ham i sin franske
litteraturhistorie. Der vokser stadig frem hos Hugo et religiøst drag.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
