Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den franske romantisme
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
374
Den franske romantisme.
hans dikt vil bli verdensdikt. Slik når hans lille pike skal be sin
aftenbønn, søker han å gjøre det til en „bønn for alle". Og hans
fantasi følger den samme retning. Han ser bestemt sitt utgangspunkt,
og han vet å fremheve hvert trekk i det som fører ham over i den
vidtfavnende betraktning. Overalt gir hans dikt uttrykk for hans
trang til å leve med i hans emne og slik utvide det. Det biir til
slutt symbol: på sin spasertur ser han en ku, som står rolig og lar
småbarna patte dens yver. De klemmer det og suger grådig
melken i sig. Det biir for Hugo til et billede på naturen, den evig rike
som rolig skjenker sine gaver ut til alle sine barn. Det er Hugos
første mesterverk av symbolsk diktning. I hans senere lyrikk fikk
denne evne til å se tingene som symboler en mektig utvikling.
Slik blev Hugos poesi både aktuell og vidtfavnende. Den
krevde en ny stil, frihet i verset og drastisk tydelig uttrykk. Han
sier selv siden i et dikt, at han satte den „røde hue" på den gamle
„ordbok". Denne stilrevolusjon kasserte de gamle poetiske
omskrivninger.
Til den „lange gullfrukt" sa jeg: du er bare en pære.
Og her fikk Hugo følge i sin kamp. Han blev de romantiske
dikteres fører. De samlet sig nu i et nytt „cénacle" på hans
dik-terhybel. Men kampen gjaldt fremfor alt om teater og drama.
Hugo trådte nu inn i diskusjonen om klassisk og romantisk
drama. Han kalte sig ikke selv for romantiker ennu — han var
forsiktig i sin dristighet. Men han hadde den førerbegavelse som
består i å sette sig selv i positur. Han elsket sensasjonen, og han
elsket selv å være dens midtpunkt, og han var ikke bange for å gjøre
sig latterlig i motstandernes øine. Og med en evig virkende Per
Gyntfantasi forstod han alltid å sette sig selv i scene, og han blev
stående, om man så visste at virkeligheten ikke svarte til det
imponerende speilbillede han gav av sig selv. Han så sine planer
under en synskrets som ikke var mindre enn verdensvid. Det som
andre hadde sagt og hevdet før ham, blev helt nytt i hans munn og
hans penn. Så kastet han sig nu inn i den dramatiske diskusjon
med fortalen til sitt drama „Cromwell“. Selve dramaet betydde
mindre enn fortalen.
I denne berømte fortale tar han hele verdens drama op til
behandling. Oldtidens drama passet for oldtiden, men det er ikke
mønster for oss. Han hadde lært av Chateaubriand at vår tid
bygger på kristendommen. Fra den tid av da kristendommen sa til
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
