Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den franske romantisme
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Århundrets sykdom.
383
hans medhjelper i skjendighet, må han bli „den onde Lorenzo",
Lorenzaccio. Men han blir selv offer for de laster som skal være
hans middel; hans sjel blir smittet, utsvevelsene har ødelagt hans
tro på alt godt hos menneskene. Han har tapt troen på at hans
fedreland kan bli frelst, han ser at borgerne er usle, for dem gis
der ingen redning. Vel kan vi da med Filippo Strozzi spørre,
hvorfor han da vil drepe hertugen Men Lorenzaccio gir et svar som
går en til marg og ben: „Om jeg bare er en skygge av mig selv, vil
du da at jeg skal slite over det bånd som binder mitt hjerte til
nogen fibrer av mitt fordums hjerte. Dette mord er alt hvad jeg har
igjen av min dyd. Tror du jeg ingen stolthet har, fordi jeg ikke
har nogen skam? Ja, kunde min læretid i lasten bli utslettet, så
kunde jeg kanskje spare denne oksedriver! — Men jeg elsker vin
og spill og piker, — forstår du det? Om der er noget du ærer
hos mig, så er det mitt mord du ærer!" Mordet betyr ikke lenger
fedrelandets redning, det er bare den mekaniske mordhandling, det
er skrumpet inn til det tørre faktum, dolkestøtet. Men ennu har
det idealets glans over sig. Da dolken sitter i hertugens hjerte,
utvider Lorenzaccios sjel sig i renhet. Idealet har rørt hans sinn, og
han ånder inn himmelens rene luft, han husvales av aftenvindens
balsam og duften fra blomstene. Men da der så ikke blir nogen
folkereisning av, er det forbi med ham, „jeg var en mordmaskin,
men bare til ett mord". Der er satt pris på hans hode, og han går
ut for å la sig drepe. „Det morer mig å se dem. Belønningen er
så stor at den gjør dem næsten motige."
Alt hvad der spiret i Musset, kom til å skyte sin fulle blom,
da han møtte kvinnen i sitt liv: George Sand. Han blev som
menneske knust ved denne kjærlighetshistorie, han blev som dikter
vidunderlig. Det var rusen som fikk ham til å svimle i lykke, det var
giften som fikk hans hjerte til å svulme, til å utgyte sitt rødeste blod,
fikk ham til å vri sig i kval og samtidig tørstig begjære: Mere!
Mere!
De møttes ved en middag som redaktøren av Revue des
deux-mondes gav for sine forfattere, og her hadde han henne til bords.
Hun hadde brutt med samfundet og skrevet romaner, som var fulle
av anklage mot det. Hun hadde talt om kvinnehjertets følelser, som
trampes under føtter. Hun hadde talt om de svake menn som
blusser op, men ikke har nogen tro og ikke nogen fasthet i sin
hengivelse. Og dog droges hun, den sterke, magnetisk til dem. Hennes
tro var usvekket, hennes hjerte rummet all tidens gjæring, dens for-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
