Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den franske romantisme
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
406
Den franske romantisme.
hele dobbelt levende. Slik er Sainte-Beuves kritiske kunst. Den
har ingen metode utenfor det at den vil lære mennesket helt å kjenne.
Sainte-Beuve sa selv derom at „en kritiker bare er en mann som
kan lese og som lærer andre à lese“. Men han tilføiet at
„kritikken opfinner og skaper uten ophør“ (la critique est ane invention
et une création perpetuelle). Det er slik han får personene til å
tre frem, og han likesom lar oss se verkene opstå hos dem.
Gjengir han en diktning, skaper han den likesom på nytt.
Det er en utrettelig søken efter sannheten som besjeler disse
kritiske studier, overalt søker han å finne det rette, men tror bare
å kunne finne det tilnærmelsesvis. Det biir da hans kunst å gjøre
billedet omhyggelig, detaljert; men i hans natur ligger tillike å tegne
det forsiktig og nennsomt. Det biir bestemmende for hans smak. Det
er ikke de store og veldige ånder som drar ham til sig, han kan
nok følge dem i deres flukt, men sitt tilhold søker han hos de
„mindre", de grasiøse, de fine, de utsøkte, de milde og blide.
Over dem får han det rette lys til å spille i hele dets sarlhet og
bløthet, som viser dem som naturlig levende mennesker og viser
det fortryllende i deres poesi. I en lang rekke bind er samlet hans
„Mandagskåserier" (Causeries du Lundi) som han skrev hver uke
i det store blad le Constitutionel, litterære portretter fra alle
litteraturer, ofte portretter av folk som har såre lite med litteratur å gjøre.
Hans intellektuelle nysgjerrighet er hans muse, han kan skrive
undersøkelser om en general, som bare har skrevet nogen få brev, med
den samme lyst som han skriver om selve Goethe. Og hans
nysgjerrighet rettes undertiden på de kildne punkter hos menneskene.
Hans kritiske fantasi er preget av sanselig lystenhet, og samtidig
har hans forskertrang tilbøielighet til å rive av alle masker, føle efter
bak paradeuniformen og slukke alle helgenglorier.
Slik vil han studere menneskene videnskapelig, gi en „sjelelig
naturhistorie", og han er utrettelig i undersøkelsen av det enkelte
fenomen, han ender med fremfor alt å dyrke fakta, konstatere dem,
undersøke dem, kontrollere dem ved stadig nye undersøkelser. Men
han vil ikke gi sig av med å opstille klasser av menneskeånder og
han avskyr alle teorier. Alltid er det de individuelle mennesker han
skildrer. Når han skildrer fortiden, er det historiske personligheter
og ikke historiens utvikling som interesserer ham. Han har skrevet
et stort verk „Port Royal*. Navnet har det efter det kloster som var
hovedsetet for jansenismen på 1600-tallet, den religiøse gruppe hvis
store mann er Pascal. Han tar dem hver for sig disse teologer,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
