Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den franske romantisme
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
George Sands bondefortellinger.
415
får fritt utslag. — Om de jevne mennesker brer det jevne franske
landskap sig — George Sands landskapsbilleder er tegnet med det
samme fortrolige kjennskap som hennes menneskeskikkelser. Vi har
for oss gården med akrene, bak dem utmarken med det gressende
kveg. Bekkene snor sig gjennem engen; er de store, kan vi høre
møllehjulets skovler slå i dem. Mot himmelen hever åsen sig; derfra
ser man til næste landsby, næste herregård, næste kirketårn. Langt
borte begynner skogene, de trekker sig i det fjerne mørke opover
åsen. Der er hulveiene som fører fra bygd til bygd — George
Sands kjære hulveier. I dem er stiene vanskelige og kronglete, så
hesten må ledes når man skal gjennem dem ved måneskinnets usikre
lys. — Og langt inne i den mørke skog ligger kanskje ruiner av en
røverborg, så susen her i skogen biir rent uhyggelig ved de skumle
minner som knytter sig til den.
Men det er ikke om sagn eller om overtro disse fortellinger
helst taler. De forkynner det sunde arbeides og den jevne
hjer-tensgodhets poetiske makt — de to lyseste sider i den franske
folkekarakter. George Sands romantiske og demokratiske tilbøieligheter
møtes i at hun gjerne hefter sig ved dem som står utenfor klassene,
f. eks. lille Fadette, som går for en liten heks, og hittebarnet
Fran-çois eller et fattigmannsbarn som skal ut å tjene som lille Marie i
„La Mare au Diable^, mesterverket mellem disse noveller. Men
det som George Sand elsker hos disse karakterer, er ikke deres
romantiske ensomhet overfor menneskene, deres sårhet overfor livets
trykk. Det er det motsatte: Ufortrødenheten til å ta fatt på nettop
det arbeide de har for sig; rådsnarheten i en snever vending;
opofrelse, hjertensgodhet, tjenstvillighet i det små. Nettop således
kommer man til — ganske umerkelig — å beundre og elske et menneske.
Det er et yndlingssujett hos George Sand å vise hvorledes
kjærligheten på den måte sniker sig inn i hjertet uten at man aner det.
Typisk er her den nydelige scene i „DJevlemyren“, hvor den unge
enkemann Germain „opdager" den 16—17 års lille Marie, da han
har latt henne følge med sig dit hvor hun skal ut å tjene og han
skal fri til den rike bondes datter. Frierpresangen, de seks
aker-høns, ligger i saltasken; ute på marken treffer de hans lille sønn,
som vil med; han skriker og skråler — det nytter ikke å skremme
ham med ulvene i skogen — lille Marie overtaler faren til å ta ham
op på hesten. Det går godt, de spiser i vertshuset hos mor Rebec,
men siden biir de ved Djevlemyren overfalt av den tette, våte tåke,
farer vill i skogen, og best som det er, sprenger hesten salremmen,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
