Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det unge Tyskland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
12
Det unge Tyskland.
Og han forstår meget vel tyrolerne som når bayrernes blåbukser
kommer over for å ta styret, stiger ned fra sine fjell og kjemper og
faller for de kjære, gamle røde bukser. Men han hater Prøisen
med det stramme regimente; der er det reglementet og ikke
hærføreren som er det styrende. Derfor er det ham utålelig.
Det dypeste grunntrekk i Heines poesi er at han er den store
romantiske melankoliker. Han føler sig med stolthet som ulykkens
utkårede. Ulykken kan såre ham i hjertet; men han er mann
for å kjempe med hjertesår i brystet. Og det er en vellyst å kjenne
sitt hjerteblod risle, en fest å kunne spotte ulykken og dens kvaler.
Derfor biir det som er konstant i hans vesen, selve bevegelsen : der
er latter bak smerten og så ved siden derav en ubetvingelig
livslyst som kan vugge sig smilende i skjelmsk idyll, drømme romantisk
i sagn og viser og straks derpå slå frekke kollbøtter i forsoren
saf-tighet. Allting jager om hverandre i hans diktning; men hver
stemning er fanget i øieblikket, om den enn forsvinner i næste øieblikk.
Man kan si: Heine forøker dens intensitet idet han forflyktiger den.
Derfor virker hans diktning den dag idag så levende. Og nettop
denne iltre intensitet ligger alltid på bunnen av Heines vesen. Hos
Heine er der derfor stadig et både-og, smeltende romantikk,
rosenrød idyll, villskap og gru og frekk kåthet, men aldri noget som
er midt imellem disse motsetninger. Intensiteten i hans personlighet
er utålsom overfor hans egen stemning; han selv er større og mere
levende enn den; derfor gjør han sig den romantiske ironi til en lov
i sin poesi; raketten lyser, og med et knall blir det stummende
mørkt; det hele er forbi. Spottens isnende vind ryster bladene av
den lund hvor inderligheten hadde sin stille verden. Man leker og
danser på jordens de grønne enger, så gynger grunnen og brister;
man ser ned i en brennende verden av skjult kval under det
smilende grønne. Heine kjenner sin natur altfor godt til ikke å bruke
den virkning slike forvandlinger gjør; derfor koketterer han med sine
mørke hjertehemmeligheter; derfor setter han sig i positur uten å
mene noget med det. Slik er det at man aldri kan stole på ham.
Nettop dette virker spennende. Og det er en stolt følelse for ham
at han således kan holde verden i spenning. Derfor jo mindre
holdepunkt, dess mere makt. Og tillike kan hans naturs uendelig
kompliserte vesen på den måte få levd sig ut. Se bare på hans
kjærlighetsdikt! Hvor varierer ikke typene i dem! Dypest ligger
hans egen ulykkelige kjærlighet til hans kusine. Den er overdekket
med spott; men smerten viser sig med ett i feberbrand. Han røber
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
