Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det unge Tyskland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
14
Det unge Tyskland.
Men det er ikke alt! Heine kjenner også den elskov som ikke
er kostforakter:
Himmelsk var det når jeg tvang
kjødets brynde under hæl.
Vel, jeg tapte mangen gang
men det var plaser, minsæl.
Oversatt av F. G. Lynner.
Heine kjenner godt til de smukke piker som er såre villige.
Hans sanselighet gjør sig en muntrasjon av å blinke og nikke til
dem. Mellem alle disse former av elskov tumler hans dikt sig.
Man møter her et vev av sannhet og løgn som ikke er til å løse.
Selv hvor han mener det ærlig, stiller han sig i positur, selv hvor
han spreller lystig, kan vi føle angsten bak spotten. Og alt biir
dekorasjon om hans evige elskov: der er spanske donnaer som lytter
fra marmorbalkonger til hans mandolin. Der er Ganges og de stille
lotusblomster og gazellene med de blanke øine. Der er brusende
hav og stride elver, og av dem stiger havfrue, bergmø og elverpike;
i dypet ligger de sunkne byer. Det virker altsammen med til å
skape den mystiske stillhet og det romanske sus i hans sang. Og
best som det er, slår Heine op en skrallende latter og blåser
romantikken og dens spøkeri et herlig stykke. En potensert romantikk
som slår sig selv i ansiktet; en svermerisk higen, en ideal trang til
å nedrive sine egne idealer, å spotte sitt svermeri, det er stridende
strømninger i hans sjel og i hans kunst. Intensiteten i hans vesen
har gjort at den poetiske ødeleggelseslyst inngår som et uutløselig
element i hans poesi.
Heines kunstform synes å være en ganske enkel foikevisestrofe.
Det var Wilhelm Müller som viste ham vei. Han hadde benyttet
folkevisens toner i sine dikt og gitt dem en fin, musikalsk ynde.
Men Heines benyttelse av folkevisen er raffinert. Hver
klangvirkning er her overveiet. Ord og vers kommer stadig igjen som etslags
omkved. Men Heine har forstått for hver gang å gi den en fullere
tone, rikere innhold og ofte en plutselig brodd. Slik blev denne
enkle stil uttrykk for den mangfoldig skiftende tone i hans dikt. Slik
biir rytmen og hans vers i hans dikt av en vidunderlig musikalsk
virkning. Komponistene har elsket ham. Det er vel neppe et dikt
i „Buch der Lieder" som ikke er satt i musikk, og flere av hans
dikt er komponert hundreder av ganger.
Da Heine hadde bosatt sig i Paris, søkte han som skribent å
bringe forbindelse mellem Frankrike og Tyskland. I korrespondanser
om dagens begivenheter orienterte han det tyske publikum i fransk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
