Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det unge Tyskland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Heines senere dikt.
15
politikk og fransk malerkunst. Han skrev en spirituel! skildring av
Tysklands åndsliv, navnlig berømt er hans skildring av den
romantiske skole, hvor han på sin egen lekende måte ofte mesterlig
karakteriserte de romantiske forfattere og lot sin pisk lystig suse over
mange av dem. Heine er avgjort og uten nåde sine uvenners uvenn,
og han elsker sin vits mere enn sin venn. Han har et lysende
overblikk ved enhver situasjon. Samtidig er han en mester i å omgå
saken der hvor en direkte redegjørelse kan bli trettende. — Under
dette ophold i Paris skifter Heines poesi karakter. Den blir
sterkere uten at han dog opgir sitt grasiøse koketteri. Balladen om
Edith Svanehals er ett av Heines dypeste og mektigste dikt. Hans
kjærlighetsdikt synes å bli mere lettferdige, men der vokser frem
hos ham en idédiktning som har høiere poetisk sikte enn hans
tidligere sanger og dikt. Sitt vidd har han øvet i de to mesterlige
diktcykler „Atta Troll“ og „Tyskland. Et vintereventyr*. Atta
Troli er en bjørn, og Heine gjør sig en fest av å la den utmale sin
bjørnetilværelse og fremstille sin bjørnemoral slik at man føler dens
slektskap med de gamle-tyske patrioter. I „Tyskland. Et
vinter-eventyr“ har Heine med stor kunst nedstemt sin poesi. Verset
lyder her ganske prosaisk, og navnlig kommer rimet koldt klaprende
og skarpt knirkende og kaller oss tilbake til den platte virkelighet
midt under alle de romantiske fantasier som Heine tryller frem for
vårt syn. Den fantastiske overgivenhet beherskes således av en tørr
nøkternhet, og derved får Heines vidd vidunderlig komisk
svingkraft og tillike en såre realistisk adresse til samtidens begivenheter,
åndsretninger og ikke minst til de personer som han håner.
I Paris levde Heine med en fransk pike, et friskt og muntert
folkets barn som holdt av ham for hans egen skyld, men var uten
forståelse for hans poesi og hans verd som dikter. Han giftet sig
siden med henne og sørget på dødsleiet for hennes fremtid. Fra
1848 av led han av en ryggmarvssykdom som var meget pinefull
og tærte hans krefter. År efter år lå han i sin „madrassgrav“, og
han bar sin lidelse heltemodig. Han blev sig selv og viste sig stadig
med sitt gamle smertesmil og sin gamle ironiske munterhet, aldri
fast, men stadig elastisk. Han fortsatte sin diktning og sin
virksomhet som prosaforfatter, skjønt sykdommen gjorde ham blind,
undertiden ute av stand til å skrive, så han måtte diktere sine vers.
Året før sin død fikk Heine besøk av en beundrerinne. Hun
het Elise Krinitz. Hun hadde gjennemgått et meget ulykkelig
ekteskap og var ved deres første møte åtteogtyve år gammel. Hennes
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
