Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den russiske roman
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
328
Den russiske roman.
og begeistring betar alle; man føler at det hele hos ham løper ut
på ord uten virkelighet, og allikevel er han fullt ut ærlig. Det er
bare hemmeligheten ved ham at det han tror på er — tro, og det
han er begeistret for er — begeistring. Han bringer det aldri til
nogen handling. Han kan nok få Natalia forelsket i sig og sette
henne stevne for å tale henrykte ord om kjærlighet. Men når hun
forteller ham at de er opdaget, og det kommer til alvor, så er hans
første ord: å resignere. Hadde han sagt til henne: Flykt med mig,
jeg svarer ikke for hvor lenge jeg elsker dig, — hun hadde flyktet.
Men nu slukkes flammen i hennes kjærlighet. Og dog, denne
ussel-het henger sammen med det gode hos Rudin: Han kan ikke handle,
fordi han ikke kan gjøre noget ondt. Således går han evig begeistret
gjennem verden, lever på andres bekostning, men som et barn og
ikke som en snyltegjest, låner penger av andre, men taper litt efter
litt sine egne på store idéer. Han hvirvles fra det ene til det annet,
og går stadig lenger nedover; han kan vinne makt over en, men
ikke benytte sin makt, fordi han i grunnen alltid er ærlig. Han
elsker sannheten, løgn er ham forhatt; det er bare det at hans
sannhet er av en så svermerisk og åndelig art at den ikke har noget med
virkeligheten å gjøre. Det er ganske konsekvent, når Turgenjev i
et slutnings-tablå viser oss ham fallende øverst på barrikaden, som
en forkjemper for den ideale revolusjon av 1848.
En eneste gang har Turgenjev tegnet en russer av annet slag;
det er hans yndlingsskikkelse, „nihilisten" Bazarov, hovedpersonen
i „Fedre og sø nner d. v. s. det gamle og det nye slektledd i
Russiands åndsliv. Hvor underlig tar ikke hans mandighet sig ut i den
russiske verden, både hjemme hos hans jevne foreldre og oppe på
herregården. Hvor bisk synes han mot morens kjærtegn, mot
adelsmennenes pene vesen og pene liberale interesser. For ham er
poesi bare klimpring på gitar og videnskapens idéer, parlamentarisme,
frihet, folkets deltagelse i styrelsen tomt snakk. Mens Inssarov,
utlendingen, tror på og lever for sitt fedrelands frihet, tror russeren
bare på „erfaringen", „tingenes egen logikk". Det er en ny form
av den russiske bondes skjebnetro. Og hvor spiller ikke tingenes
egen logikk ball med ham selv på det grusomste! Han forakter den
skjønne Anna Sergejevna, men det nytter ham ikke. Han fenger
allikevel. Han vrir sig under det, han brummer som en bjørn; han
erklærer henne sin vanvittige kjærlighet, mens han vender ryggen til
henne. Da hun ikke vil høre på ham, gjør han villdyrspring imot
henne. Det mislykkes, og man merker siden at han er knust i sitt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
