N Ne PÅ SE glacialtider, har man påstått at på Norges vestkyst finnes kun løse avleiringer fra siste istid. Isdekkets mektighet skulde den- gang ha vært så svær, at breen også her lå langt ut om kysten og følgelig feiet bort ethvert spor av eldre avleiringer (se t. eks: Tanners avh. fra 1930). Fra geologene går disse resultater til arkeologene og blir således den vanlige mening. Dette er imidlertid ikke overensstemmende med de virke- lige forhold. Som resultat av mine undersøkelser av Vestlandets kvartærdannelser, kan det viktigste måskje opsummeres i: Vi finner på Vestlandet tydelige spor efter 3 særskilte is- tider med 2 mellemliggende interglacialtider. Under største nedisning i den Iste av disse istider, som jeg i Sunnmøres kvartærgeologi har kalt Skjærgardstida, lå breranda stort sett ut om nuværende landegrense på Vest- landet, så de ytterste randmorener fra den tid for det meste ligger på havbotnen. På enkelte av de ytterst liggende øyer på Sunnmøre ser det ut for at litt av kystranda ikke var helt nediset. Det er således tilfellet med nordspissen av Kvams- øy og NV spissen av Sandsøy på Sunnmøre. Det samme har også vært tilfellet med nordsiden av Valderøya, hvor den store strandflate mellem Skjong og Gjøsundsæter kun har meget lite løsmateriale. Dybdeforholdene i fjordene mellem noen av de øyer som ligger ytterst, tyder også på at breranda på flere steder ikke har hatt synderlig mektighet lengst ute. Mens fjordene er dype i det indre og ut om fastlandet, blir de ganske grunne ved ut- sidene på endel av øyene. Vi ser dette er tilfellet allerede med den breie Romsdalsfjord. Inn mellem Molde og Vestnes har den en svær dybde, som også fortsetter ut gjennem Julsundet til Gossa; men kommer vi sålangt som til Sandøy og videre nordover til Ona, er det så grunt at i stille veir kan vi de fleste steder se taren på havbotnen, og i storstorm bryter det næsten i ett. Det samme går igjen på Sunnmøre. I mellem Harøya og Fjærtofta er fjorden dyp og fri for grunner. Der har gått en