ME andre forhold på vestkysten av Sverige, enn det som har vært tilfellet på vestkysten av Norge, i det tidsrum jeg har kalt Gjer- mundnestida. I det varmeste tidsrum lå kysten i nuværende høgde eller høgere. Menneskene hadde da busatt sig langs stranden både ved kysten og langt inn gjennem de dypeste fjor- der. Den eldre Le Moustier-kultur holder på å vike plass for den yngre Aurignac-kultur. Det tør være sannsynlig at dette skifte skyldes innvandring av en høgerestående menneskerase, som har trengt tilside og utslettet de gamle urinnvånere. Da tidsrummet kvorunder landet har ligget i nuværende høgde eller høgere, sannsynligvis har omspent en tid på flere 10000 år, så behøver ikke innvandringen å ha gått så åvært hurtig for sig. Under begynnelsen av siste istid synker landet igjen, så menneskene må flytte stadig høgere og høgere op. Det ser vi både i Sverige og Norge. Buplassen på Varberg 20,5 m. o.h. ligger 4 m. over tapes- strandlinja, ganske som buplassen 25—26 m. o. t. i Hestehagen på Gjermundnes. På Varberg synes det å være ren Aurignac- kultur, og kulturlaget kviler på en gammel stranddannelse. Derover er avsatt en strand- og dypvassavleiring på tilsammen 6—7 m. mektighet. Umiddelbart over arktefaktene er et leirlag som inneholder en mengde skjell. Samtlige kan gå til det Kvite hav, så temperaturen må ha vært ganske låg. (Ratid.) Forholdene må således ha vært de samme i Halland— Båhuslen som i Møre og Romsdal. Fundene i Halland viser tydelig at nye fund fra buplasser i det sydlige Skandinavien kan treffes på mange steder ved dypgravning. Når Madeleinetidas kultur holder sitt inntog til Norge, er vanskeligere å tidfeste. I Eng- land antar man den faller sammen med Wiirm nedisningen, altså — efter min opfatning — Ratida på Vestlandet. Men da og en tid efterpå hersket det Solutré-kultur i Romsdalen. Fra terrassen i 40—50 m.o. t. på Gjermundnes har jeg dog noen få redskap som må tilhøre La Madeleinetid, bl. a. en skraper og gravstikke fra Kringstads bruk.