Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 5te del. Den almindelige form for åndslivet - 1ste kap. Forestillinger
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
177.
dem. Om en tanke skal opta mitt sinn er et spørsmål for min
sjelelige aktivitet. Men fornemmelsene må vi ta når de kommer.
Allerede av dette følger noe: Kjennemerkene for fornemmelser
kan ikke uten videre ventes å passe på forestillingen. Dette
gjelder f. eks. kjennemerket intensitet. Egentlig kan det med
rette bare brukes om fornemmelsen. Om det er månen eller
solen som lyser op veien for en, merker en grant, og likens om
det er musepip eller artilleriild en hører; men tanken på fosse«
dur har ikke større intensitet enn tanken på en mygg som
summer.
Fornemmelser og forestillinger representerer forsåvidt to ulike
typer av medvitsemner. Dette utelukker ikke, at på den ene
siden fornemmelsen, når den nærmer sig terskelverdien, kan i vår
dom være til forveksling lik en forestilling (et fantasibillede),
heller ikke utelukker det på den andre siden, at det livfulle i
en forestilling kan variere sterkt- Iblandt er forestillingen som
et rent ekko av saken. Slik ter den sig især da, når emnet
har ved sig noe usedvanlig. Men særlig er om dette punkt å
fremheve, at forholdet arter sig forskjellig efter alder, individ
og den sans det dreier sig om. En formon i tydelighet eller
livfullhet tilfaller slike forestillinger som kommer umiddelbart
efter en sansningsopleving, primære forestillinger. De tar fatt
straks efter at selve påvirkningen fysiologisk har drevet over;
den måte dette forestillingsbillede avløser det fysiologiske efter«
billede på kan stundom gjøre det sjelelige produkt nokså
floket.1
Lenge har man opfattet, at her rår en nær sammenheng, og
inrettet sig efter den. Man vekker en fornemmelse gang på
gang med det mål å merke sig det billede som tanken reiser;
for da kommer forestillingsbilledet frem med manende kraft;
har man f. eks. butt sig selv samme tone noen ganger som en
lyd man fornemmer, så sitter den som forestilling mere levende
i hode. Det blev alt før nevnt, at forestillingsbilledet for
somme sansers vedkommende er nokså blekt og luftig. Inter«
essant er det da å iaktta, hvorledes en tyr til sanse«surrogater
for å få op i medvitet en levende tanke om emnet. Tenker
en på trykk, så går forestillingen gjerne på den bevegelsen som
skal til for å få trykket, eller på den bevegelse man gjør når
man gir efter for det. Og hvordan er det med smak? Tenker
man på et emne som smaker, så økes uvilkårlig mengden av
spytt i munnen. Hvad skal man se i dette? Av natur søker
vi gjerne uvilkårlig å få det hele flyttet over på området for
reel fornemmelse. Vi tyr til sansning (eller surrogater for den
1 At de som utpregete eidetiske inhold utgjør en vesentlig egenhet ved
barnets sjelelige bygning har været nevnt før. Voksne individer skiller
sig merkbart fra hverandre ved større eller mindre ulikhet med barnet i
dette punkt.
12 — Aall: Psykologi.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
