Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - N:r 9. November 1942 - Ronald Fangen: Siste brev om norsk litteraturs historie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
RONALD FANGEN
SISTE BREV
OM NORSK LITTERATURS
HISTORIE
Da jeg nu i sommer kom ned fra Gausdals
vestfjell stoppet jeg på Aulestad for å se
Bjørnsons hjem; — det er innkjøpt av staten, holdes
som museum og besøkes i sommerhalvåret av
en mengde turister som vises rundt av
Bjørnsons sønnedatter, frøken Else Bjørnson. Jeg
har jo ofte tenkt at jeg skulde se det, men jeg
har opriktig talt ikke våget å gjøre det av
redsel for å bli skuffet. Jeg blev nemlig så
blodig skuffet da jeg første gang så huset fra
veien. Svenske lesere kan vel vanskelig forstå
hvilke forestillinger en norsk Bjørnsonelsker
fra sine guttedager har hatt om Bjørnsons
hjem. Jeg har lest om Aulestad fra jeg var
liten, om alle de menneskene som kom dit for
å besøke mesteren fra alle land, om de fire
flaggstengene som kantet huset og hvor han
på store dager flagget med norsk, svensk,
dansk og finsk flagg, om Bjørnson under
Aule-stadfossen slik som Johs. V. Jensen har skildret
det, om Bjørnson på altanen. Og her er det vel
særlig Werenskjolds berømte maleri som har
spøkt i bevisstheten: vi ser dikterens
høvdingskikkelse, hans herlig høitbårne, styrkestrålende
hode med speidende øine under buskete bryn
stirre ut over landskapet. Og landskapet blir
i ens forestilling til hele Norge, man tenker
sig gården høit oppe i åsen med utsikt over
frodige marker, elv og vann og fjerne fjell
som toner bort i Norges blå lengselsfarve. Et
høvdingsete, en utsigtsborg, hvitt og vakkert,
med noe av dikterens egen reisning. — Så er
det sannt å si et svært ordinært og svært lite
pent hus et stenkast oppe i bakken fra veien,
litt skittengult i farven; derfra kan utsikten
ikke bære langt, — og noe så ekstraordinært
vakkert er nå heller ikke det man ser her på
grensen mellem Follebu og Østre Gausdal. «Er
det Aulestad!» ropte jeg i barnslig forbitret
skuffelse da jeg kjørte forbi der første gang
for en ti års tid siden. Og siden har jeg altså
ikke våget mig på å besøke det museum som
var Bjørnsons hjem fra 1874 til hans død
i 1910.
Men nu så jeg det da, — og det var en
oplevelse. Her er ikke plassen til en skildring
av det — dets varme og skjønnhet og alle dets
vidnesbyrd om hvor elsket Bjørnson var over
hele Norden; en kyndig åndshistorisk
perspektivtegning av dette hjemmet vilde symbolisere
en tidsalder. Når jeg nevner det hele er det
bare fordi jeg oppe på Bjørnsons store, vakre
arbeidsværelse (hvor utsikten virkelig var fin
— og sikkert enda finere før den store
bjerke-alleen ned til veien blev så stor at den stenger)
så to byster som gav mig noe å tenke på,
687.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
