Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Juli—aug. N:r 6 - Odd Eidem: Ved Ronald Fangens død
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ODD EI DEM
man selv leter etter. For det var ett rneget rikt
forfatterskap.
La meg ihvertfall slå fast at han i personlig
omgång som regel virket som et helt selskap
alene, fyldt av planer, alltid opprørt over et
eller annet — men også alltid pasjonert
be-geistret. Han hørte til disse levende mensker
som man ikke kan forestille seg som død. En
begravelse av et sånt menske er en
meningslöshet. Det var visst ikke långt fra at noen hver
ventet at han skulle komme rusjende inn i
sørgeskaren og rope: «Men hva er det for vrøvl
som föregår her?»–-det föles i det hele
tatt som unaturlighet å omtale ham i
imper-fektum.
Hans talent som selskapsmenske var
used-vanlig, skjønt det i ham som i alle store
sam-talekunstnere stakk en stor posør. Ikke sjelden
var hans veltalenhet på grensen av det
affek-terte — men han överskred sjelden denne
grensen, og gjorde han det, begynte fru
Solveig å le. Det var korreks nok. Tross sin
vitalitet virket han ikke utmattende som f. eks.
madame de Staël som etter et besøk hos Schiller
fikk denne til å utbryte: «Du min Gud, det er
som å våkne etter en sykdom!» — Ronald
Fangen hadde merkelig nok den evnen at han
også kunne lytte til andre. Månge holdt
naturligvis av ham av denne grunn. For han kunne
sitte med et spendt uttrykk i ansiktet som om
den han snakket med akkurat nå sa jordens
kosteligste åndfullhet. Han fikk selv idioten til
å kjenne seg betydelig. — Men også ellers var
hans samtaleform unorsk.
Ja, unorsk. Det var ikke bare hans vitalitet
som var det, og den irriterte stundom både
bønder og kolleger. Han lot det sprake med et
fyrverkeri av superlativer som forvirret selv
dem som ikke akkurat var trege. Men han
hadde en formell sikkerhet og en avgjort
unorsk evne til å bevare høfligheten selv når
han slo i bordet så glasset hoppet — jeg venter
ikke at svenskene ska begripe at akkurat dette
gjorde inntrykk på oss. Han pleidde ofte å
for-telle om Olaf Bull at han var en hedersmann
selv i de øyeblikkene han ikke helt kunne
kont-rollere seg selv etter en natts rangel. Ronald
Fangen «ranglet» riktignok ikke i de siste årene
av sitt liv, men det fins jo også andre måter
å komme i affekt på: men selv i de mest
opp-rømte situasjoner slapp det aldri et simpelt ord
fra hans munn. Han var som Olaf Bull: en
ridder fra isse til fot.
Men hans verdifulleste evne var evnen til
å anerkjenne sine motstandere.
Man merket det i hans litterære kritikker,
i personlig omgång, i hissige offentlige
pole-mikker. En av de ting som gjør hans død til et
smertelig tap ikke bare for Norge, men også
for Sverige og Danmark, er at han var en av
de ytterst få som greidde å holde en offentlig
debatt ren og fri for smålighet. Han levde som
kjent i slagsmål fra han var ganske ung gutt
og helt til han døde, og etterhvert fikk han så
månge motstandere at det ikke var tall på dem.
Litterært kjente han seg naturligvis ensom. Men
han greidde likevel å rive hatten av hodet
selv for dem som han visste kunne jage våpen
i ham så blodet rant. Det som var ekte, kunne
rive ham med seg i de naiveste
begeistrings-utbrudd. — Det forstemmende er at de fleste
av hans motstandere undervurderte ham. Han
var imidlertid forbløffende usårbar når det
gjaldt dusinlitteraters angrep. Han hadde en
utmerket egenskap: han kunne vise den superbe
forakt. Han ble ofte ille likt av den grunn. Det
fins rötter som blir fornærmet fordi man ikke
skyter etter dem.
Diktere av hans type er selvsagt høyst
subjektivt innstilt, men han var til tross for den
nødvendige selvopptatthet så romslig at han
aldri glemte et åndslivs helhet for sin egen
person. Han forarget naturligvis månge. Og månge
hadde ham vistnok med rette miistenkt for å
forarge med største glede. Han opphisset f. eks.
sine trosbrødre da han uten å blunke var med
486
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
