Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - September. N:r 7 - Från bokhyllan
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRÅN BOKHYLLAN
of consciousness-metoden — for å gi uttrykk
for denne fornemmelse. Gunnar Larsen hos oss
har i sin bok «Weekend i evigheten» gitt sin
stemning og sitt forhold til det samme problem.
Hos Olaf Bull ble tidsfornemmelsen en evig
kamp mot tendensen i hans egen natur. -—- Vi
som idag kan kikke såvidt bak forhenget til
atom-alderen — et lite hyggelig syn — vi kan
ikke undgå å bli grepet av en voldsom
hjelpe-løshet överför det ubetvingelige i vår egen
vandring fremover. Olaf Bull som døde i de
tidlige 1930-årene •—- det synes å være 500 år
siden — kommer i hele sin diktning fra tid til
tid förbi det samme påtrengende spørsmål. —
Hvis det kan sies om noen, så kan det i hvert
fall sies om Olaf Bull, at han presset sitt vesens
grense til bristepunktet. I sin grenseløse
livs-følelse opplevde han tidsfornemmelsen som et
stadig stengsel — som et stadig
tilbakeven-dende tragisk motiv. Og sitt vesen tro, prøvde
han ikke å springe over det, men søkte alltid
symboler som best kunne dekke opplevelsen. —
I diktet «Stenen» har han funnet sitt
tyde-ligste uttrykk:
Begriper du, usle, hvad jeg gjør?
Jeg dypper en fallende sten i dit sind;
jeg sår i dit vesea en uro ind,
en uro som aldri dør.
Mens Gunnar Larsen i « Weekend i evigheten»
bare lar tiden og inntrykkene passere i trygg
förvissning om at en gang skal de komme igjen
i skjønnere form, så kjemper Olaf Bull en
håp-løs kamp for å holde øyeblikket fast. — Det
glipper som oftest — raset går videre, sekundet
blir aldri helt til et fast punkt hvor han kan
plassere sitt sinn på urørlig grunn. I
slutnings-verset i «Stenen» sier han:
Men drømmen förblev i mit hjertes natt;
fra ungdom til moden ålder
søkte mit sind forgjeves å gribe
den sten som beständig faider. — —
Denne evige brytekamp med tiden — og de
stadige nederlag — har gitt Olaf Bulls
diktning dens tunge sårhet. Mens våren kommer
til Nils Collet Vogt og Wildenvey som et
brusende, livsbejaende stormvær, så senker
den seg hos Olaf Bull så ofte ned til en
vemodig refleksjon. For i selve nyskapelsen
ligger også den første oppløsning. Over
livs-spirene faller skyggene fra høsten. Derför ble
Olaf Bulls stilling til livet alltid kneblet av et
usynlig stengsel. Han kom ikke ut av sitt vesens
atmosfære. Årets gang med dets lykkelige
opp-våkning til nytt liv bragte ham ingen befrielse.
Han ble alltid stående anspent — lyttende etter
suset fra den sten som beständig faller. Derav
denne merkelige blanding av ømhet og
for-siktighet överför livets forskjellige
manifesta-sjoner. Derför sier han også i de to første
vers av diktet «Mot solen»:
Hele mit stormende livs ve
tok alltid sin vekst om våren
sammen med skogens tre!
Det var som om hele vår jords saft
virket i mine årer
alltid med omvendt kraft!
Tidsfornemmelsen kom også til å prege hans
forhold til erotikken. Opplevelsen blir blandet
med den stumme følelse av forbigang — av
opphør og avslutning.
Der hvor for andre var klar plass
stod mellom mig og kvinner
en evig vegg av glass.
Dette diktet, «Mot solen», gir i ypperlig
for-tetning hele Olaf Bulls livsfølelse. Det viser
også hvordan han ut av bitterheten prøver å
løfte seg fri — prøver å ryste av seg den
stadige vekt av refleksj oner:
Det gjelder for mig, at livs ving
får dypere kraft enn dagens
onde og tyngende ting.
Den usedvanlige sensibilitet som kjennetegner
Olaf Bull, den voldsomme träng til å leve med
i følelsen og oppta i seg alt et menneskesinn
kan motta — den gav av og til et
tilbake-slag — som om livet ble for sterkt for ham.
Og det gav seg uttrykk som en slags
trett-het — en smertefyllt ensomhet hvor
refleksj onene igjen får overtaket. —
Under den dypeste drøm
under den rikeste smerte,
føler jeg, dypt, mit hjerte
brister i sin søm.
Men der finnes også øyeblikk av ren ureflektert
lykke. Det er de gånger minnene om barndom
og tidlig ungdom dukker frem og tar hele
plassen i hans bevissthet. Øyeblikkene er ikke
länge, men lykkefornemmelsen er desto
ster-kere. I det sjarmerende, lyse diktet
«Vintersolverv» kommer dikteren en snetung
vinternatt like under jul vandrende förbi sin gamle
skole. Han ser inn av ruten og finner det gamle
klasseværelse og sin gamle plass -—- og så
kommer det hele tilbake til ham — forskjønnet
som opplevelsen alltid blir når den får avstand
og perspektiv. Dette diktet virker befriende og
lett. Der ligger ingen kamp til grunn for det —
522
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
