Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Det norske veivesen. Veidirektör A. Baalsrud
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
92 A. BAALSRUD
öket nogenlunde jevnt som förut. For amtmennene har den direkte
ledelse av veivesenet neppe heller vært heldig, idet inspeksjonsreisene
dengang tok lang tid, og deres övrige gjöremål måtte vente til deres
hjemkomst, idet de heller ikke hertil hadde nogen passende hjelp.
Amtmannen i Möre har gitt uttrykk for det uheldige i denne
ordning. I Stavanger stift blev den nye ordning visstnok ikke befulgt,
idet få år efter at den nye lov var trådt i kraft, iallfall en virkelig
veimester blev konstituert til amtmannens bistand.
På kontinentet hadde man som bekjent kjörbare veier fra
romertiden, og selv gjennem middelalderen blev en del av disse holdt
ved like, likesom der i den senere middelalder byggedes nye veier.
I 1747 fikk Frankrike en teknisk höiskole for veibyggere. Et
gjen-nembrudd til helt moderne kjöre- og transportveier også i höifjellet
skjedde ved ombygningen av den eldgamle vei gjennem
Brennerpasset 1782. Her burde vi hatt et eksempel nettop passende for
vårt land, idet denne vei blev planlagt efter gode prinsipper. Fra
dette tidspunkt bygges i Europa en mengde veier av lignende art
og i terreng som Norges eller ennu vanskeligere. Men i vårt land
vedblev vi med å bygge de gamle alt for bakkete veier ennu i
mange år. Således byggedes den store vei til Sorlandet og Stavanger
i 1830—40-årene efter et system som var helt uskikket for
varetransport, mens veiens kostbarhet med hensyn til murverk, veibredde,
rekkverk og veibane neppe stod tilbake for de tilsvarende i Europa.
Först 1838 lysnet det, idet den nevnte veimester i Stavanger stift,
Johnson, senere havnedirektör, fikk stipendium for å studere
veibygning i utlandet. Denne mann hadde på forhånd rik erfaring i
både bygning og vedlikehold, og var dertil personlig en kraft. Efter
en 4 måneders reise kom han tilbake med et fullstendig endret syn
på vårt lands veibygning. Så sterk var dog den gång tradisjonen
på dette område, og så smått det hele syn på veienes betydning,
at han ikke våget straks å slå inn på den retning som han nu
mente var den riktige for oss, og som han forfektet i en trykt
beretning om sine studier. I flere år ennu gikk det hele på den gamle
maten, og först 1847 slår den nye opfatning igjennem.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
