Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Norske romaner og noveller. Av Charles Kent
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norske romaner og noveller
synspunktet nærmest realistisk men stoffet
romantisk —• riktignok av den dårlige slags,
hvad der da også antydes i bokens
undertitel: »en romantikerskjebne». Handlingen er
henlagt til årene 1801—03, og for riktig å
treffe tonen fra dengang, har forfatterinnen
avfattet romanen i brevform, og brevene er
skrevet i tidens sprog og i tidens stil.
Pasticheformen er meget vellykket, og
veltruf-fet er hele billedet av romantikeren
Sigismund Rask og hans miljø. Begge de unge
menn hvis brevveksling vi følger, har fått
sin sjelelige likevekt rokket ved sine fedres
skam; den ene kommer nogenlunde lett
over det, han er, som han selv sier, en
flegmatisk natur, og han kommer i det
vesentlige uskadt fra sitt bekjentskap med tidens
sentimentale svermeri. Verre går det den
unge prestesønn Sigismund Rask; han har
allerede som barn lært å sverme med sin fars
yndlingsforfatter Rousseau, nu begeistres han
også for Klopstock og Ewald, og lærer
naturligvis også å forakte »Philistrene» og
»Spidsborgerne» og alle som ikke »indrette
sit Liv og Handlemaade efter sin
Personligheds indre Lov» og som ikke i likhet med
ham lengter efter »en ny og aandelig
Livs-atmosfære». Denne nye livsatmosfære er jo
ikke annet enn det romantiske ideal av et
liv i bestandig stemningsrus, —• et ideal som
minst av alt er istand til å hjelpe en
ungdom som livet viser et temmelig barsk
ansikt. Romantikeren avspores og blir
udyktig til livet, — men er så heldig å dø ung,
idet tæringen gjør ende på ham.
Med en ironi som er så godt skjult at man
næsten fristes til å overse den, lar
forfatterinnen oss ved skildringen av deltagelsen
om Sigismunds dødsleie og pleien av hans
minde se begyndelsen til en kultus, som
skulde få så stor betydning for vårt kulturliv
gjennem hundrede år: dyrkelsen av
de’forulykkede genier. Pieteten imot den avdøde
Sigismund peker frem imot Henrik
Wergelands mindedikt over George Frederik von
Krogh, og til Nils Collett Vogts over
Gabriel Finne:
En vagabond paa krigsmandsvis han blev,
som gatelangs i vinternatten drev,
ved dagslys knapt nok hilst av sine venner;
men ogsaa en av dem, der stolt bekjender
med fryktløst blik, hvor ond, hvor god han er:
langt heller traske om i revne klær
som proletar paa natlig-skumle steder,
forjaget styrte ut i vind og veir,
end hykle sig til borgerdyd og hæder!
Ingeborg Møller.
— Hvilket fortryllelse denne antiklassiske
livsholdning har hatt for norske åndsarbeidere
vet de som i sine modne år har brudt med
romantiken.
Som et interessant motstycke til fru
Møllers bok kan man lese fru Rakel Harbitz’
skildring av romantikerskjebner hundre år
senere.1 Romantikerne i denne slektshistorie
har en så lang og så hevdvunden tradisjon
bak sig, at de knapt er sig sin romantikk
bevisst. Men det er ikke vanskelig å se at de
er ekte åndelige efterkommere efter den
prestesønn, hvis romantikerskjebne Fru Møller
fortalte om.
Symbolet i romanen er Jerikorosene som
står på presten Emanuel Volls skrivebord.
Han kom aldri til Palestina, sine drømmes
land, men fra sin far, som hadde gjort
reisen, hadde han arvet en bunke tørrede
Je-rikoroser, disse planter som kan blomstre op
på en eneste natt, bare de kommer i vand.
I sine prekener hender det han bruker dem
som billede: »Der findes en gnist av godhet
på bunden av den fattigste menneskesjel,
den dør ikke ut trods år av kulde og frost,
men bevarer likesom Jerikorosene sin evne
til å blusse op igjen — i store og edle
handlinger.»
1 Jerikoroser. En slektshistorie. H.
Aschehoug & Co.
459
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
