Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Norske romaner og noveller. Av Charles Kent
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Charles Kent
Hovedpersonene i fortellingen er tre av
prestens barn, Michael som blir officer,
Jonatan som blir prest og Hanne som blir gift
med en formuende advokat av god familie.
Ingen av dem har imidlertid det sind som
slår sig til ro med mindre enn den »store
lykke», den ekstatiske flamme av en mektig
følelse. Uten den er livet for dem bare en
eksistens lik den tørrede Jerikoroses. De har
fått sin smule opdragelse av den flinke,
hjertensgode tante Bitta med den sterke
slektsfølelse, det gode humør og den
uryggelige tro på at Gud har et likeså
rummelig hjerte som hun selv og ikke vil gjøre
forskjell på folk — og at han iallfall ikke
nenner å vise fra sig så eiendommelige, og
muntre og vakre mennesker som
Vollfa-milien.
Både Michael og Hanne dør unge, men
ikke uten å ha gjort slemme skandaler og
gitt stoff til megen sladder i Norges lille
hovedstad. Dog, de fikk en vakker død, sier
tante Bitta. Begge nådde de å vise sitt
hjertes praktfulle blomstringsevne, om ikke før,
så på dødsleiet. Hvad mere kan Vorherre
forlange ?
Jonatan får det ikke så lett. Han bandt
kyllingvinger på ryggen, da han var liten,
og klatret op på hønsehustaket og vilde fly
rett inn-i himmelen — han hoppet til, og da
han ikke kom dit han vilde, var han sikker
på, at det bare var fordi gjerdet stod i veien.
Og som prest er han fullkommenhetskravets
strenge talsmann. Men så synes han også at
Gud skylder ham noget igjen. Han har
giftet sig med en syk ung pike, hun er lam, og
blir aldri frisk, hun dør som jomfru efter
mange års ekteskap. Men »Jo» har ikke
kunnet la være å håbe på miraklet, at Gud
skulde gjøre henne frisk, så han kunde ta henne
i favn som sin virkelige hustru. Først efter
hennes død innser han at han har gjort
henne til en avgud. Han skjønner, at hvad han
skulde gjort, var å si »Guds vilje skje»,
ikke å forlange den store lykke av sin Gud.
Men til full selverkjennelse kommer han
heller ikke da — han vil fremdeles hoppe
rett inn i himmelen, han vil være den
fullkomne kristne, om ikke annet så vil han
straffe sig selv på en strålende måte — ta
avskjed fra sitt embede og leve blandt de
fattige. Først efter lange kampe og megen
lidelse kommer han til en dypere forståelse
og innser at fullkommenheten ikke er noget
man kan vinde her på jorden, men at selv
det beste menneske har nok med å gå et skritt
frem hver dag. Men like til sin død blir han
til en viss grad under herredømmet av sin
trang til å søke stemning i religionen, den
lidenskapelige fullkommenhets-lengsels
stemning, der som ali entusiasme er farlig nettop
for det moralske viljesliv: »han kom over i
den prestelige tonen, når han var allermest
beveget».
Og det er den siden av hans vesen, tante
Bitta forstår: »Jeg er sikker på at han ei’
en av dem som klarer å fly rett inn i
himmelen til slutt allikevel — hvad som enn står
iveien ! Hans far vilde sagt han var av dem
som hadde den rette jordbund, der vilde
Je-rikorosene blusse op selv efter årelang
tørke — —»
Så er alle tante Bittas tre barn døde; men
kom ikke og snakk til henne om den umulige
familien hennes, om hvor dårlig det gikk
dem alle tre. »Det gikk dem godt!» sier hun.
»De fikk leve sitt liv, og de fikk en vakker
død . . . der er lagt en spire til noe skjønt
og stort i oss alle — den spiren døde ikke
ut i mine barn !»
Romanen interesserer ikke bare ved sitt
innhold, men også ved sin form; den
frem-trær som en på engang humørfylt og følt
gjengivelse av et stykke erindret liv. På ett
punkt, hvor presten Jonatans etterlatte
papirer gjengis, bryter dette liv selv igjennem
med lidenskapelig glød.
Op imot fru Harbitz’ roman har det sin
interesse, å stille en annen kvinnelig
forfatters, pseudonymen Cora Sandel’s.1 Hennes
bok iår er en fortsettelse av »Alberte og
Jakob» som utkom for noen år siden, og som
dengang hadde en suksess av de sjeldne i
betraktning av at det gjaldt et debutarbeide.
Og dog var det ingen av de bøker som
»efterlater et lyst inntrykk»; det var en
knugende trist beretning om en ung
pikes lidelser. Hennes lidelse er den
sykelige generthet som så lett blir følgen av
uheldige forhold i barndomshjemmet, især
når dertil kommer en legemlig lyte som hos
Alberte: Hun skjeler på det ene øiet.
Ge-nertheten »kompenseres» som det heter i den
moderne psykologiske jargon, av den typiske
romantiske dagdrøm om en tilværelse i
uhemmet ekspansjon; en tilværelse, hvor hun
ikke behøver å arbeide med andre opgaver
enn dem hun kan gå op i med sydende tem-
1 Alberte og Friheten. Gyldendal, norsk forlag.
460
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
