Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Till 700årsminnet om Snorre Sturlason. Av Fredrik Paasche
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Ti
I yooårsminnet om Snorre Sturlason
Titelvignet. Gerhard Munthe.
hans litt tankelöse stallare; og det er de
månge med »herses höie navn», de har
ikke bare kongen å tenke på, men også
sig selv: sin frihet, sin heder, sin trygghet
eller kanske sine innkomster. Så blir
de kong Olavs motstandere, somme av
dem; men hver på sin vis, avstanden er stor
fra den åpne, ridderlige Erling Skj algsson
til Hårek av Tjotta som farer så stilt med
sine planer, eller til Einar Tambarskjelve
som helst vil vente og se.
Kong Olav selv var i overleveringen
to forskjellige mennesker. Han var én
i helgenlegenden og en noget ånnen i
de gamle kvadene og »frasagnene». Snorre
gav begge opfatninger rett, skapte et
helhetsbillede; han så og viste en mann i
vekst, lot kristendommen modnes i en
Olav som er rammet av ulykken og går
undergangen imöte. Selv er Snorre grepet
av emnet han gir liv. Og forunderlig nær
kan det hele komme oss: Kongens
nederlag i krigen mot en fremmed hersker og
norske »drotten-svikere»; hans flukt, hans
selvransakelse og hans hjemlengsel, hans
siste ferd og hans fall — og helgenkongens
seier i fallet.
Det tales om Snorre Sturlasons
»saga-böker»; kanske er Snorre forfatteren også
til en av de islandske såkalte ættesagaer:
til sagaen om Egil Skallagrimsson. Snorre
sa i sin fölelse av eget verd, at det var
ikke hans vane å blande sig i bygdetretter;
og om Egil heter det at han nok gav
möte på Altinget, men han »brukte ikke å
blande sig i folks saker». Egilssagaen er
halvveis kongesaga, Norge er dens land
fremfor andre, om Island har forfatteren
ikke meget, men kanske nok til at det
kunde friste andre å gå videre med emnet
og bli fortellere av islendingsagaer.
Siguröur Nordal som har skrevet en
god bok — ja boken, kunde man si — om
Snorre Sturlason og hans verker, fremhever
den betydning Snorres diktlære fikk for
senere islandsk diktning. Det förste i hans
Edda, gudelæren, er nådd langt ut i
verden, så langt som interesse finnes for
gammelnordisk kultur. Og kongesagaene
har fulgtes med gudelæren. Men mest har
de gitt Norge; umiddelbart, eller gjennem
norske diktere og kunstnere som de
in-spirerte.
I Snorres död var en norsk konge
medskyldig. Under et nytt ophold i Norge
(1237—1239) hadde Snorre sluttet sig
nær til sin gamle ven Skule Jarl og i
samråd med Skule trodset kong Håkons
bestemmelser, ennda han var kronens
»len-dermann». Efter jarlens undergang sendte
kongen bud til Island og bad Gissur
Tor-valdsson fänge Snorre og sende ham over
til Norge — eller, om dette blev umulig,
drepe »landsforrederen». Gissur som så
4x1
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
