Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Norsk teater. Av Hans Lyche
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norsk teater
Av Hans Lycke
EN store begivenhet i
National-theatrets 1947—48-sesong var Johanne
Dyb-wads avskjed med den scene som hun trofast
har tjent fra dens åpning i 1899 til sitt 60-års
jubileum den 7. nov. i fjor. Det var som en
av de störste skikkelser i norsk dramatikk
hun ble feiret med en enestående hyldest og
takknemlighet, nemlig som mor Aase i Ibsens
»Peer Gynt», skapt av sin dikter i samme år
som jubilanten ble födt i — 1867. Det lå ikke
bare teaterhistorie bak denne avskjed, men
norsk åndshistorie. Johanne Dybwad var den
siste representant for vårt 19de århundre,
som for alle nordmenns blikk og sinn står
som en renessansetid da skapende
genera-sjoner, med den av 17. mai-verket inspirerte
Henrik Wergeland som den store vekkeren,
fra nödsår og armod, ja nesten fra bar bunn
reiste en ny norsk kultur på alle åndslivets
felter. Som en bölge fra dette århundre inn i
det tyvende var den teaterkunst som i
nasjo-nalscenens förste ti-år og længer ble skapt av
et ensemble av sterke og særpregede
skue-spiller-personligheter hvor Johanne Dybwad
var primus inter pares. Bare mot denne
bak-grunn blir betydningen av hennes avskjed
fullt forståelig, etter et arbeidslöft nesten ut
i det grenselöse.
Ved Olaf Havrevolds 25-års jubileum
hyldet Skuespillerforbundets formann
jubilanten for hans krav til kunstnerisk kvalitet
som »en videreföring av en stor fortid». Dennes
gode tradisjoner er også senere gjennom årene
holdt levende av betydelige iscenesettere, på
Nationaltheatret av Halfdan Christensen, der
og på flere av de andre teatrene av Agnes
Mowinckel. Fra tid til ånnen har begge skapt
lysende forestillinger, som det her ikke er
plass til å nevne. I deres gode skole har gått
yngre krafter som Hans Jacob Nilsen og
Knut Hergel, som under et visst ståhei var
konkurrenter til sjefstillingen ved
nasjonal-scenen. Det ble Knut Hergel, men da også
Det Norske Teatret er statsstöttet må jo
også det regnes med som nasjonalscene. En
ennå större kraft som iscenesetter er det nå
vel lov å kalle Gerda Ring, som har en stor
del av æren for oppbyggingen av en ny en-
semblekunst på Nationaltheatret, av en ånnen
karakter enn den »klassiske», men ikke mindre
verdifull, sprunget ut av en helt nutidig
fölemåte, uromantisk og blottet for all
heroiskkunstnerisk attityde, kanskje litt nöktern,
men også sannhetskj ærlig, psykologisk
inn-trengende både med intellekt og
temperament.
Sterke talenter har da også regissörene
hatt å arbeide med, ikke minst på
Nationaltheatret. Av en »mellomgenerasjon» med
25-års jubileer bak sig kan nevnes en Töre
Segelcke, hvis Nora stadig fengsler like dypt,
en Gerd Grieg, en Aase Bye. Mindre kjent
bak Kjolen er kanskje Olaf Havrevold og
Ada Kramm, de siste jubilantene og begge
innehavere av den norske Kritikerpris. Den
förste har skapt en rekke nervespente
skikkelser, gjerne med splittet og opprevet indre liv,
med et temperament på höykant. Her har
han vist en spesiell evne, noe for ham
eiendommelig. Men hans talent har også mektet
å forme en vill, livsgrådig kraftskikkelse som
Bothwell i »Maria Stuart» (Björnsons) ut fra
egne forutsetninger, uten noen arv fra Egil
Eide. Etter noen nokså likegyldige år hadde
Ada Kramm et overraskende og imponerende
gjennombrudd som fru Borkman, et sikkert
skritt over terskelen til den store kunst.
Og siden gikk den unge skuespillerinne med
den störste sikkerhet i sin helt personlige
uttryksmåte fra seier til seier i skildringer av
tragiske, eller vanskelige, hemmede og helt
ut syke kvinnesinn. I »Silkeborg» var hun en
heftig, klok og viljesterk Thyra, i
»Glass-menasjeriet» en opprevet og opprivende fru
Wingfield, dristig men også medfølende i
hennes tragikomiske situasjon. — En rekke
unge kunstnere på Oslo-teatrene arbeider sig
også fram og viser lovende muligheter for å
danne en ny fengslende
skuespillergenera-sjon, i nær kontakt med et ungt
teaterpublikum. Studioteatret står her i en særstilling.
Vår store karakterkomiker Hauk Aabel
skulde i sesongen hatt sitt femtiårs jubileum,
men nektet, visstnok av religiöse grunner,
å la seg feire med en festforestilling. Han
måtte isteden nöye sig med å få en dessverre
375
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
