Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Norsk teater. Av Hans Lyche
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Hans Lycke
Einar Sissener som Vielgeschrey
o g Per A a b ei som Oldf uk s i »Den
s t un de si öset>.
mindreverdig byste av seg avslört i teatret,
hvor iallfall en rekke talere fikk takke og
hylde ham.
Vårt rikeste komiske talent nå må en vel
si at hans sönn Per er. Han eier et sprudlende
oppkomme av karaktertegnende evne, fra
stille innadvendt, mimisk komikk til
ord-flommende uttrykk for komisk fantasi, formet
med en ofte mesterlig teknikk og med en
spilleglede som kan forlede ham til et
utem-met og litt irriterende stjernespill.
Et slikt nesten hensynslöst
stjernekomedi-anteri viste han i Gogols »Revisoren», hvor
det dessuten ikke var lett å fordele ansvaret
for svikt i oppbyggingen mellom massen av
medarbeidere.
I Holbergs »Den stundeslöse» viste Einar
Sissener hvilken rik og moden
karakterskuespiller Nationaltheatret i ham har fått tilbake
fra flerårig revytjeneste. Det komiske ved
den stundeslöst oppskjörtede mannen er at
han gjör sin tilværelses små bagateller til
livsviktige »forretninger», og det tragiske at
han er så hermetisk innestengt i sin indre
forestillingsverden, så upåvirkelig av fornuft
og erfaring, at han ikke engang gjenkjenner
sine omgivelser eller kan plasere dem riktig i
forhold til hans egne interesser. Med en
rik-dom av komiske streker lokket Einar Sissener
fram vår latter over ham, men vekket også
vår medlidenhet. På full höyde med ham
stod Per Aabel som Oldfuks i dennes mange
forkledninger, hver av dem gjennomfört
med en nesten overdådig fantasi, her
disipli-nert innordnet i Alfred Maurstads regi.
Denne fornyende iscenesettelse av »Den
stundeslöse» lot oss oppleve Holberg ikke
bare som »satyrikus» men som psykolog. Det
er naturligvis ikke förste gang. Men det viste
seg klarere enn för —• at »moderne» innstilte
skuespillere kan hente stoff hos Holberg til
virkelig avslörende psykologisk
menneskeskildring.
Også to franske skuespill fikk plass i
Nationaltheatrets repertoar, begge i Gerda
Rings fölsomme og poengterte, ofte også
vittige regi. Det var Jean Anouilhs komedie
»Möte med lykken» og Francois Mauriac’s
skuespill »Les mai aimée» (»Og likevel elsker
vi hverandre»). Komedien fikk nesten noe
idyllisk over sig, skjönt miljöskildringen er
aggressivt hånsk nok over fransk innstilling
til ekteskapet som ökonomisk-sosial kontrakt.
Ikke bare den unge ektemannen Georges
lever av dennes rike hustrus penger, men
også hans föreldre og endog hans
barndomsvenn Robert, hvis hustru Barbara er Georges’
elskerinne. Georges har vekst opp i et uryddig
og disharmonisk hjem, og har giftet seg for
å tilfredsstille sitt miljös sosiale oppdrift. Nå
vil han redde seg ut av det uverdige forhold
til hustru og elskerinne, og hos den lyse,
ömme og renhjertede Isabella har han fått
utlöst sin indre disharmoni i tro på en lykke
uten stormer og sensasjoner. Den unge Lars
Nordrum hadde her fått sin förste bærende
hovedrolle og innfridde store forventninger.
Da det er i et hverdagslivs harmoni Georges
söker sin romantikk i livet, föles en viss
nökterhet i temperamentet helt riktig. Georges
er jo en sunn, alminnelig ung mann. Men i
uttrykkene for hans livslengsel gjör Anouilh
ham etter hvert til dikter, og Lars Nordrum
fölger ham med den fineste lydhörhet.
Passiviteten hos Helen Brinchmanns Barbara er
som en bristeferdig hinne over smerten etter
en tapt kjærlighetskamp, istedenfor et nesten
fryktet utbrudd i avskjeden med Georges
kommer en tilståelse av ömhet som gir en
overraskende dybde til Barbaras fölelsesliv.
376
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
