Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Norsk teater sesongen 1948—1949. Av Niels Chr. Brøgger
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Niels Chr. Brøgger
av Blanche, det var til tider en rett og slett
genial prestasjon. Hun har ikke aksentuert
det sykelige, depraverte, hårde som også kan
skimte frem i rollen, men valgt å fremstille
en hundre procents levende ulykkelig ung
kvinne. Hun kjenner Blanche til aller innerste
trevl, og samtidig som hun utleverer henne,
ska-per hun en dyp medlidenhet for henne. Blanche
vilde jo bare så gjerne være glad, få litt lys og
moro inn i det vesle hjertet sitt, litt lengsel
og varme som kunne smelte isbreen som onde
erfaringer har lagret —■ men det nytter ikke,
fra den sjelelig fattige skal det tas endog det
lille hun har. Aase Byes vidunderlig levende
ansikt virker nakent og trist som døden i den
bitre scenen under den kinesiske lykten, hun
spiller i tusen nyanser med kropp og stemme,
gir den fuldkomne illusjon, skaper kunstens
overordnede virkelighet. Med denne
prestasjon er Aase Bye trådt frem i første rekke av
våre ledende karakterskuespillerinner, på linje
med Töre Segelcke og Tordis Maurstad.
Herefter vil ikke hennes frapperende skjønnhet
tvinge henne til fortrinsvis å akseptere
glitrende paraderoller, fra Hanna Glavari over
Lysistrate til Maria Stuart.
Gerda Rings maktfulde og lydhøre regi var
førsteklasses, med fin utnyttelse av
simultanscene og musikalske kulisser. Else Heiberg
som Stella og Ola Isene som mannen hennes
ytet sitt ypperste. Forestillingen blev en stor
seir, og en mektig publikumssuksess.
Nationaltheatret avsluttet sesongen med
Kaj Munks »En Idealist», i Knut Hergels regi.
August Oddvar skapte en höireist Herodes, i
en storlinjet forenklet og monumental
spillestil som den yngre og unge generas jon av
skuespillere idag ikke makter, fordi den
tilhører et bestemt tidsavsnitt i moderne
skue-spillkunst. I Sverige finner man denne
spillestil hos Anders de Wahl og tildels hos Lars
Hanson, den bærer bud om en fantasikraft
og en sinnsmessig spennvidde som er mer i
slekt med Shakespeare enn med Ibsen, og
som den nøkterne moderne salongkomedie i
ethvert fall ikke gir rum for. Hos en brusende
overskuddsdikter som Kaj Munk er i sine
beste øieblikk, er den imidlertid helt på sin
plass, fordi det er sus av gullalderens store
vingeslag i den. Töre Segelcke, Ada Kramm
og Elisabeth Gording bidrog til å gjøre
forestillingen levende, den var imidlertid for lang
og enstonig til å bli en suksess.
— Ogsjå Det Norske teatret under Hans
Jacob Nilsens dyktige ledelse har hatt en
givende sesong. Ypperlige forestillinger var
»Dødsdansen» og »Ein negerhelt kom heim»,
og dessuten har teatret i hele høstsesongen
ifjor kunnet gi »Peer Gynt» for fulde hus, i
Hans Jacob Nilsens dristige og vellykte
nyop-setning med Sæveruds fengslende musikk.
Teatret er i besiddelse av et allsidig og godt
samspilt ensemble, med enkelte skuespillere
i eliteklassen. Som instruktører virker først
og fremst teatersjefen selv, realisten Olav
Dalgard, og forfatteren Johan Borgen, som
har bragt med sig til teatret fra sin diktning en
utpreget kvalitetssans for impresjonistisk
stilisering.
Det Norske teatret åpnet sesongen med
»Ein Midsumarnattsdraum» i Sandro
Malmquists regi. Det blev en malerisk og sterk
forestilling. fast og klar i linjene, men teknisk
sett var den delvis overeksponert, med vekten
overdrevent lagt på ytre virkemidler og
sceniske effekter, ofte mer filmatiske enn
roman-tisk-teatralske. Ensemblet var imidlertid
samstemt med sikkerhet og kultur, og Tordis
Maurstad var en humørfyldt og charmerende
Titania. Som helhet viste forestillingen et
høit nivå, og den fikk en meget gunstig
mot-tagelse.
Neste nyhet var et meget vellykket
gjeste-spill av Gøteborgs Stadsteater, men siden det
er norsk teater som behandles her, kan jeg
ikke gå nærmere inn på dette. Fremheves må
bare at gjestespillet var en stor og fortjent
suksess, slik som tilfellet også var med
Dramatiska Teaterns gj estespill på
Nationaltheatret i mai iår. Man lærte nye og
karakteristiske skuespiller-fysiognomier å kjenne, og
merket sig med særlig giede Gertrud Fridhs
fine og gripende Jeanne d’Arc, samt Karin
Kavlis og Anders Eks overbevisende
dramatiske fremstillingskunst i »Fordringsägare».
En slik utveksling av gj estespill har sin sikre
kunstneriske og kulturelle betydning, og burde
helst bli en årviss foreteelse.
I november fikk lyrikeren Töre Ørjasæter
urpremière på sitt drømmespill
»Christopho-ros». Det blev en nobel og høitliggende
forestilling i Olav Dalgards vellykte regi, han
hadde forenklet og stilisert enkelte vanskelige
scener med myndig hånd. Stykket handler
om et menneskes spaltning i en ytre og en
indre virkelighet, og hans onde drømmej eg
trer avvekslende ut og inn av den førstnevnte
virkelighet. Skuespillet er sterkt reflektert,
men med dramatisk nerve. De tre unge
skuespillere Eva Strøm Aastorp, Gisle Straume og
502
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
