Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Helge Krog: Fra Ibsen til Heiberg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fra Ibsen til Heiberg.
vegelsesfrihet. Dialogen kan få et preg av planmessighet og
skjema, fordi dikterens målbevissthet gjør sig merkbart gjel
dende i alle enkeltheter; den skrider frem med en påfallende
regelmessighet, den utvikles punktvis med en næsten dialek
tisk ufeilbarlighet. Og scene følger på scene, næsten kapitel
vis, med en logikk, som man ikke kan undgå å beundre. —
Men når leseren eller tilskueren ikke kan undgå å beundre
maskineriet i dramaet, da svekkes i samme øieblikk hans
illusjon, hans evne til å gripes av dramaets indre liv.
Gunnar Heiberg lærte av alt det som var fruktbart i op
bygningen av det ibsenske drama: knappheten, strengheten,
klarheten, hensiktsmessigheten. Men han vraket den sær
ibsenske metode. Næsten aldri mister Heiberg sitt endelige
mål avsyne, alt tjener hans hensikt; men han er ikke i
samme forstand som Ibsen bundet av sin hensikt under
utformningen av de enkelte scener. Der sies i Heibergs beste
skuespill neppe et overflødig ord, og dog beholder dialogen
alltid noget av den uregelmessighet, den omskiftelighet, den
springende plutselighet i associasjonforløpet, som kjennetegner
all samtale mellem mennesker.
Heibergs tolerante proteksjon gir menneskene friere vil
kår til utfoldelse enn Ibsens rettsindige men strenge opsyn.
Hos Ibsen folger de sin natur; ja, de er reglementsmessig
forpliktet til i hver ytring, i hvert enkelt øieblikk å folge sin
natur, deres natur er deres fengsel. Hos Heiberg får de også
lov til å gi efter for sine impulser, sine øieblikkelige innsky
telser. Dette betyr naturligvis bare en utvidelse av be
grepet «natur», en erkjennelse av at vi i virkeligheten har
mange naturer, selvom én er blitt den herskende. Men det
er denne større rummelighet i Heibergs betraktning av men
neskene som gir hans dialog dens uforlignelige, øieblikkelige
liv. Den er ikke livaktig, men livfull, levende. Nettop der
for er den ofte så forbløffende. Det livaktige er det vi ven
ter, det vi på forhand har bekreftet; det levende er bestandig
overraskende og i næste sekund : slående; en opdagelse
som vi har gle d e n av å bekrefte. I Heibergs beste akter
avløser scenene hverandre med en velgjørende tilsynelatende
vilkårlig ledighet; og i hans beste scener er der et bestan
dig skiftende spill av lys og skygge, samtalen beveger sig i
muntre kurver og smukke slyngninger, uten nogensinne å
307
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
