Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Arne Rygh: Statsminister Gram og norsk unionspolitikk - III
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Arne Rygh.
av Venstres mest fremskutte menn, deriblandt partiets fører
Steen.
Syvende junibeslutningen innbød til forhandlinger. Det var
forsåvidt et norsk tilbaketog, som Venstres linje helt siden
1892 hadde vært: «Vi har rett til egne konsuler og vi for
handler ikke om vår rett.» Men et nederlag var uundgåelig.
Det nytter ikke å forsøke å trosse sin vilje igjennem, når man
ikke har sørget for å ha fornøden makt å sette bak den.
Skulde Norge først gjøre et tilbaketog kunde det ikke være
lempeligere enn det som skjedde ved syvende junibeslutnin
gen: Norge opgav ikke en rett, ikke en realitet. Stortinget er
kjente kun, at den vei Norge hittil hadde forsøkt å nå frem
til egne konsuler på, viste sig iallfall for tiden ikke å være
farbar. Når syvende junibeslutningen av 1895 allikevel føltes
som en ydmykelse i Norge skyldtes det mere de store ord som
hadde ledsaget Venstres politikk enn egentlig Stortingets be
slutninger.
Venstre hadde splittet sig ved syvende junibeslutningen
og flertallet av partiet hadde stemt for den. Men partiet vilde
ikke ta konsekvensene av beslutningen helt ut. Konsekvensene
var naturligvis dannelse av en regjering på syvende junibe
slutningens grunn, d. v. s. sammensatt av de partier som
hadde stemt for beslutningen. Men mektige hold innen Venstre
motarbeidet dannelsen av en slik regjering. Delte bevirket
at de forskjellige forsøk som gjordes på å danne en koali
sjonsregjering, (Bonnevie, Jacob Sverdrup og Thorne) mis
lyktes. Samtidig slo partiet ennu sommeren 1895 inn på
en ny direkte demonstrasjonspolitikk mot Sverige. Tidligere
hadde Venstre stått kjølig overfor høireregjeringens forslag
om forsvarsbevillinger, så kjølig, at regjeringen ofte var kom
met i mindretall. Nu efter syvende junibeslutningen
gikk Venstre ikke bare med på hvad regjeringen hadde fore-’
slått, men fremsatte seiv langt videregående forslag, bl. a. om
bygning av et nytt panserskib mere enn regjeringen hadde
bedt om. I og for sig syntes selvfølgelig regjeringen at det
var utmerket å få så meget til forsvaret. Men tidspunktet
var mindre velvalgt. Dette panserskib nr. 2 kunde ikke bli
ferdig på et par år. Skulde det bli nogen øieblikkelig konflikt med
Sverige vilde man derfor ikke ha nytte av det. Det vilde der
for i enhver henseende vært bedre om Venstre hadde ventet
614
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
