Print (PDF) - On this page / på denna sida - Den moderne pressen som historisk kilde.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Den moderne pressen som historisk kilde. 27
ved saker av utenrikspolitisk rekkevidde — i et lands eller
en hovedstads presse, uten hensyn til parti eller retning, en
ensartet opfatning eller en ensartet gjengivelse av faktiske
forhold eller begivenheter, er det i regelen meget forhastet
derav å slutte, at fremstillingen er objektivt riktig. En slik
enstemmighet vil ofte — kanskje oftest — bety at
fremstillingen er »inspirert» fra en bestemt kilde, at der med andre
ord ikke foreligger flere uavhengige kildevidnesbyrd som
stötter hverandre, men bare et eneste. Og den
»inspirasjons-kilde» som ligger bak en slik presseenstemmighet — f. eks.
et utenriksdepartement — vil regelmessig forfölge en bestemt
hensikt med å la pressen gi en bestemt fremstilling;
enstem-migheten vil med andre ord snarere svekke den tillid, man
kan ha til fremstillingens objektive sannhetsinnhold, end
styrke den.
Det er almindelig kjendt at i kritiske perioder — som
under verdenskrigen, eller i unionskrisen 1905 — blev de
ledende presseorganers representanter nogenlunde
regelmæs-sig tilsagt til felleskonferanser hos utenriksministeren eller
statsministeren for å bli instruert om hvad regjeringen onsket
der skuide sies eller ikke sies. Virkelig brukbare oplysninger
om disse konferansene foreligger imidlertid endnu ikke; man
vet hverken hvor stor åpenhjertighet der fra vedkommende
ministers side blev vist pressen eller hvor sterkt press han
sökte å legge på den eller hvor villige de forskjellige aviser
var til å böie sig for et slikt press.
Det er oplyst, bl. a. av E. Hagerup Bull som var
medlem av regjeringen i 1905 *, at Chr. Michelsen under
unionskrisen var mere åpenhjertig överfor de ledende journalister
end nogen norsk statsmand for ham — det er vel overhode
han som först begyndte med den regelmessige orienteringen
av pressen om de store politiske sporsmål. Men det er også
— og sikkert med god grunn — blit pekt på den likheten
mellem Michelsen og Bismarck at de begge brukte sin —
virkelige eller tilsynelatende — åpenhjertighet dels til å skjule
sine egentlige hensikter, dels til å binde motparten ved den
1 Fra 1905. Erindringer og betragtninger, s. 11 ff.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
