Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Johan Schreiner: Kongemakt og lendmenn i Norge i det 12. århundre
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Kongemakt og lendmenn i Norge i det 12. århundre.
193
Fortellingen om Asbjörn Selsbane i Legendariske saga
finner vi ordrett igjen i noen bruddstykker av en Olavssaga
fra ännen halvdel av det 12. århundre. Men beretningen
må ha fått sitt preg ennu tidligere. Den utgjör en
selvstendig J>åttr, som sagaskriveren har optatt fra tradisjonen, og
gitt en resonnerende innledning. Omkring 1150 var
avsnittet sikkert utformet, altså ved en tid da årmannen på
Vestlandet fremdeles inntok en fremskutt og ærefull stilling.
Da Snorre et par årtier efter 1200 skrev om Olav den
Helliges historie, var årmennenes virksomhet sterkt begrenset
og deres posisjon tilsvarende forringet. Også en ännen
viktig forandring var inntruffet i mellemtiden:
Lendmannsnav-net var blitt ennu mere ansett og hedrende. På Snorres
tid var det en uforenelig motsetning mellem årmenn og
lendmenn, en sosial klöft som ingen bro förte over.
I begge tilfelle er det således tilstanden i samtiden som
avspeiles. Noen selvstendig kildeverdi kan Snorres skildring
derfor ikke gjöre krav på.
Merkelig nok forteller Snorre anderledes om en ännen
årmann på Olav Haraldssons tid: en slektning av kongsmoren
Astrid hadde årmenning ok syslu på Hedmark og yflrsökn i
Österdalen. Dette stemmer ikke med årmennenes
myndighet i det 13. århundre, men bekreftes av Gulatingsloven.
Olavsteksten i G 3 taler nettop om årmannens syssel, og G
271 fra Magnussönnenes tid forutsetter at han hadde yfirsökn
i fylkene på Vestlandet. Det kunde tyde på at Snorre her
stötter sig til en overlevering som hadde beholdt sin
historiske karakter. Beretningen blev muligens optatt uforandret
fordi den ikke stimulerte hans trang til kunstnerisk
omformning. Slike formodninger spiller likevel en underordnet
rolle. I ethvert fall gir avsnittet om dronningens frende et
interessant motstykke til det billede som Snorre tegner av
Tore Sel. Han hadde altså ikke noen presis opfatning av
årmennene i gammel tid. Også på denne maten får vi
vidnesbyrd om hvor uholdbart det er å se årmanns-tjenesten
i lys av Snorres fortelling om Asbjörn Selsbane 1.
1 Den hevdvunne opfatning av årmennene bygger dessuten på enkelte
13
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
