- Project Runeberg -  Adam Bede /
138

(1910) [MARC] Author: George Eliot Translator: Anna Lassen
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Første bok - XII. I skogen

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

— 138 —

Han holdt paa at bli forelsket i Hetty — det var
klart. Han var tilfreds han kunde kaste alt andet —
det kunde være det samme hvorhen — blot han kunde
hengi sig til denne herlige følelse som nu aabenbaret sig.
Det gik ikke an at skjule det for sig selv — de kom
til at bli altfor glad i hinanden, hvis han vedblev at
ta notis av hende — og hvad vilde der komme ut av
det? Han vilde reise bort i nogle uker, og den stakkars
lille vilde bli ulykkelig. Men han maatte ikke se hende
alene mere; han maatte holde sig borte fra hendes vei.
Hvor dumt det var at han ikke blev hos Gawaine.

Han rev vinduet op for at slippe ind den milde
eftermiddagsluft og den kraftige duft av furuerne, som
omgav Eremitagen som et belte. Men den milde luft-
ning hjalp ikke paa hans bestemmelser, der han stod og
stirret ut i alt det rike grønne. Dog, hans bestemmelse
stod fast nok. Der var ingen grund til at han skulde
debattere den sak med sig selv længere. Han var enig
med sig selv om at han ikke vilde møte Hetty mere,
saa nu kunde han nok tillate sig selv at drømme om,
hvor deiligt det vilde været om alt hadde været ander-
ledes — om han nu kunde ha mødt hende, naar hun kom
tilbake og atter kunde lagt armen om hende og set ind
i hendes søte ansigt. Han undredes om den kjære lille
ogsaa tænkte paa ham. Det gjorde hun nok, tyve mot
een. Hvor smuk hun var, naar taarerne hang i de
lange vipper. Han kunde gjerne stirre paa dem en hel
dag og ikke bli træt — men forresten, saa maatte han se
hende igjen; han maatte simpelthen for at bortforklare
ethvert falsk indtryk hun kunde faat av hans optræden.
Han vilde være rolig og venlig — bare for at hindre,
at hun skulde gaa hjem med hodet fuldt av griller. Ja,
det vilde allikevel være det rette.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Apr 13 02:51:11 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/adambede/0144.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free