Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - N:r 9. November 1942 - Ronald Fangen: Siste brev om norsk litteraturs historie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
RONALD
FANGEN
møter vi omtrent det samme billede: en såret
som vånder sig, klager og anklager — og gjør
det i realistiske skildringer av stor styrke,
men uten noe socialt program, enn si noen
naturalistisk livsopfatning. Hans søn Kristian
Elster d. y. skriver i sin litteraturhistorie:
«Angrep og tendens blir aldri det vesentlige
i Eisters digtning ... Han er mellem alle tidens
tendens- og problemdigtere den som er sterkest
optatt av den rene digtning, den blotte og bare
menneskeskildring ... Det finnes i denne hans
menneskeskildring ingen teori, det avgjørende
er hans eget sinns hengivelse til det
menneskesinn han forteller om.»
Den første målbevisste og bekj ennende
naturalist i norsk litteratur er Alexander Kielland. Da
han debuterte (1879) hadde Jonas Lie alt gitt
ut en del realistiske romaner og i 1875 startet
både Bjørnson og Ibsen sit «realistiske teater».
Men Kielland kom med noe nytt: ikke bare en
realistisk roman, men et naturalistisk program
som var helt klart utformet da han for alvor
tok fatt i begynnelsen av 80-årene, — og som
han siden ikke svigtet.
I en talentfull bok «Kielland påny» forsøkte
Olav Storstein å vise at Kielland hadde dårlig
samvittighet på grunn av uoverensstemmelsen
mellem hans eget sociale nivå og hans sociale
overbevisning. Det skulde også være årsaken
til at Kielland så tidlig og så pludselig
forstummet. Jeg har tidligere skrevet om boken
her i BLM (1937, pag. 708) og skal ikke gjenta
mine argumenter mot Storsteins tese. Kielland
førte en ganske bestemt kamp med klart
avgrenset sikte, — og har han overhodet hatt
dårlig samvittighet var det ikke fordi han levet
i det milliø han ved fødsel og utdannelse og
sine livsglade anlegg tilhørte, men snarere
fordi det av og til stod klart for ham at hans
tendens gjorde ham både menneskelig
urettferdig og dermed kunstnerisk usann i enkelte
skildringer. Han hadde ikke helt patent
samvittighet som tendensnaturalist. Det hendte da
også at folk pirket ganske eftertrykkelig i denne
hans samvittighet. Jonas Lie gjorde det da han
hadde lest «Arbeidsfolk» i et brev til Kielland.
Han roser sterkt det han kan rose, — og sier:
«Men De har gåt ensidig og ondskapsfuldt
løs på Personlighederne. Men Undtagelse av
Delphin — der virker som et Støn — er de
jo sorte som Blæk! Men nu var min Far
tilfeldigvis også Jurist, en av Landets første, og
han stod op i Skjorten om Vinternatten av
Angst, når han troede, en Husmand havde lidt
Uret og sendte Expres mange Mil bort og
eftergav enkelte år lige meget i Sportler som han
nu har i Pension ... Ser De, derfor er Angrebet
uvettigt, og hvor det er det, svækkes
Virkningen. Det er digtet med Hadets Poesi!» I sit
kloke, sunnt vurderende kapitel om Kielland
skriver professor Winsnes (litteraturhistoriens
5. og hittil siste binn) at «hensigten er å stille
et bestemt samfunnsspørsmål frem for en, blotte
uretten, hykleriet, råttenskapen. Til en viss grad
bestemmes hans fremgangsmåte som digter av
denne politiske og sociale tendens.» Han citerer
en uttalelse hvor Kielland forklarer — og
forsvarer — at hans «Figurer» blir «ensidigt
belyste eller — som man siger — overfladiske».
Men, sier Winsnes: «hvor denne metode er
enerådende, er imidlertid Kielland svakest...
Kielland var ganske visst ensidig i sin
polemikk, men forkynnelse- og forbedringetrangen,
indignasjonen i ham, møtes med hans lyse
forstand. Selvbeherskelsen er en likeså vesentlig
bestanddel av Kiellands metode som den
tydelige tendens... Der er et klassisk drag hos
Kielland, noe likevegtig og almengyldig i hans
menneskelighet.» Det er utvilsomt sannt. At
Kielland sluttet sit forfatterskap like plutselig
som han begynnte behøver selvsagt ikke å ha
det ringeste med slett samvittighet å gjøre; det
burde vel helst ikke være en så sjelden
foreteelse. Skal det ha en forklaring så er den enkel
nokk: han var ferdig med sitt stoff. Den stoff
-kapital han hadde til disposisjon var ikke ube-
692
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
