Full resolution (JPEG)
- On this page / på denna sida
- Maj. N:r 5
- Ronald Fangen: Om mit bibliotek og forskjellig annet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
RONALD FANGEN
nyttig å få en åpen diskus jon om bokf
rem-stillingens månge problemer. Jeg må forlate
temaet, men skal i al rettferdighets navn tilføie
at en serie som den svenske «Svalan»
imøte-kommer alle rimelige krav til kvalitetsmessig
bokfremstilling for en utroelig billig pris.
Apropos bokfremstilling: en av mine bøker,
som jeg selv betragter som spesielt dyrebar på
alle måter, er Øverlands «Brød og vin», trykt
i 1918 på avispapir i Tidens Tegns trykkeri —
uvisst av hvilken grund. Jeg har bundet den
inn i skinn og det gulnete avispapiret er for
mig mer verd enn det fornemste bøttepapir.
Samlingen er også i mine øine den dypest
personlige og mest gripende Øverland har skrevet.
*
Jeg har alt nevnt at lyrikk var det første jeg
hadde et godt utvalg av. Meget av denne første
samlingen er försvunnet, men meget har jeg
heldigvis skaffet påny, skjønt det er bind jeg
forgjeves har forsøkt å få fatt på og som jeg
bittert savner. Jeg har av og til måttet spørre
mig selv om min kjærlighet til lyrikkens kunst
er kjølnet en smule med årene, men jeg kan
ikke gi noe tilfredsstillende svar. Man har
sagtens en mer åpen og mindre kritisk
mottage-lighet for vers i de helt unge år enn i «den
medelålders ledan», som Österling synger om.
Man merker det når man tar frem igjen de
diktene man elsket og beundret høiest for
tyve—tredve år siden: noen står sig, men andre
er i sørgelig forstann blitt litteratur. Jeg tar av
og til en prøve på hvordan de gamle diktene
virker på en senere generasjon når vi —
desværre altfor sjelden — har en «lyrikkaften» her
i huset. Meget går hus forbi, — først og fremst
gjelder det dikt med tragisk innhold og
tone-fall: meget som i min ungdom kunde ha en
ekte tragisk accent har mistet den for den
ungdom som lever nu. Olaf Bull er en unntagelse,
— hans dikt lever i høieste velgående og har
en dyp innflytelse på de yngste norske lyrikere.
Det var forøvrig Olaf Bull som en gang — det
er mer enn tyve år siden — i et selskap
foreslog at man skulde utpeke det beste moderne
norske, svenske og danske dikt. Jeg husker hans
eget valg: Collet Vogts «Frossen skog»,
Österlings «Sista ordet» og Sophus Claussens
minne-dikt om Herman Bang. Jeg husker ikke de
andres valg, heller ikke mit eget; derimot husker
jeg at ingen hadde valgt de samme diktene.
En av mine kjæreste bøker er «The Oxford
Book of English Verse», utgitt i 1900 av Arthur
Quiller-Couch, efterfulgt i 1936 av «The Oxford
Book of Modern Verse», utgitt av W. B. Yeats.
Dem blir jeg aldrig ferdig med. Diktantologier
ser forøvrig ut til å være en engelsk spesialitet,
— jeg har da visst en fire—fem andre stående
og det kom stadig nye i tiden før krigen.
Charles Kent laget en god antologi av norske
dikt, Sten Selander en svensk som jeg i årenes
løp har hat usigelig stor giede av. Derimot
kjenner jeg ingen dansk. Skulde vi ikke efter
krigen få en nordisk, laget på bredt grundlag,
et standardverk, redigert efter Olaf Bulls
prin-sipp: de beste diktene fra hvert land uten
hensyn til retninger og -ismer.
Jeg har mangfoldige diktbøker som jeg elsker
høit og stadig påny leser. Mange av dem er
dedikasjonseksemplarer, — bl. a. fra Hjalmar
Gullberg, Jarl Hemmer, Sten Selander, Anders
Österling — for nu å nevne noen svenske. Men
jeg må bekjenne at jeg sjelden finner noe jeg
blir begeistret og takknemmelig over i hele
strømmen av moderne nordisk lyrikk; jeg synes
det helt gode dikt blir en mer og mer sjelden
vare, — ikke minst fordi lyrikkens stoff så
sjelden er centralt og dens uttrykksmidler så
ofte er hyperartifisielle. Der er en gåte, en
hemmelighet i al stor kunst, men når diktene
blir rebuser, uklarheten tilsiktet, symbolsproget
bevisst som et kjenningstegn for særlig
inn-viete — da har jeg like stort poetisk utbytte
av å løse kryssordopgaver som av å lese lyrikk.
På mig virker det tragikomisk å lese sidelange
392
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Project Runeberg, Sat Dec 9 15:56:53 2023
(aronsson)
(download)
<< Previous
Next >>
https://runeberg.org/blm/1944/0408.html
