Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Juli-aug. N:r 6 - Johan Borgen: Lykke. Novell
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
LYKKE
Konsentrere. Der var ordet. Hun hadde lett
efter det så månge gånger. Hun forstod det ikke
riktig den gang. Men siden hadde hun lært så
meget, var blitt klok, og gammel.
Og Jon var syvogtyve da han ble drept i
krigen. Hun stod og tenkte på det för hun gikk
tilbake til kjökkenet hvor lampen stod på bordet
og han satt med den brede ryggen til — de
rette, brätte skuldrene. Slik hadde han sittet da
også. Det var to år siden Jon var blitt drept
i krigen.
... og disse forbannede tyskerne, sa den
frem-mede. Han tygget besværlig på de hårde
smör-brödene og gav tyskerne skyiden for misèren
med symaskinen. Lisa gikk til komfyren og
hentet kaffekjelen og skjenket opp på ny.
___så det ble til å gå slik år ut og år inn og
kreve inn penger av folk for de gamle
maski-nene, men nå hadde han ikke hatt noe ærend
för på den andre siden, så han tok like godt
en tur over skogen.
Hun la litt ved under kjelen. Det var kaldt
og blåsende ute. Det var blitt höst igjen. Hun
tenkte på det for förste gang. Det var blitt höst,
og de vilde ha henne på gamlehjem. Hvis
lensmannen kom, kunde det hende han satte henne
i fengsel for radioen.
Og hele tiden tenkte hun, under de andre
tankene som kom og gikk: Kanskje han ikke
husker det? Slike karfolk reker over så månge
skoger og ligger med dem de finner, unge og
gamle. Kanskje han slett ikke husker det.
Det var noe kluss med radioen da hun vilde
sette den på; hun kunde ikke få kortbölgen. Han
åpnet kassen og fölte seg fram mellom spoler
og rör mens hun så på de forte, fölsomme
fing-rene. Slik hadde de kjent seg fram mellom alle
hennes knäpper og bånd den gängen. Han var
så fingernem. Det var egentlig det hun syntes
var så flott ved ham. Hadde han vært litt mindre
fingernem, vilde hun tenkt seg om den gängen
og sendt ham alene inn i kammerset. Det var
vel ikke förste gang en kar fra skogen prövde
å fingre med henne!
Hun så på de forte hendene som stelte med
usynlige ting bakpå radioen, litt efter var det
i orden. Han lukket kassen og satte den på
plass. De satt og hörte på ulykkene. Jo, han
kunde det, tenkte hun fort. Det streifet henne
gang på gang: han kunde det. Men hele tiden
tenkte hun på «Titanic».
Og hun så for seg det veldige skipsdekket som
skrånet ut i havet og mörket, og alle lysene som
sänk i havet og ble borte; og da de satt og
lyttet til musikken siden, hörte hun skrikene fra
dem som gled omkring på dekket i den iskalde
natten. For förste gang på lenge kjente hun en
underlig hygge.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
