Note: Contributor Arent Christensen died in 1982, less than 70 years ago. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Første dagen - Innledning
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
hårdhet var så stor at en med visshet tror at fra mars til næste juli
blev det innenfor Firenzes murer revet bort over hundre tusen
mennesker, dels på grunn av sottens voldsomhet, dels på grunn
av den mangel på pleie som mange av de syke måtte lide under,
fordi de friske forlot dem av frykt for smitten. Før denne
herjende ulykken hadde en kanskje neppe trodd byen hadde så
mange innbyggere! Å, hvor mange store palasser, hvor mange
skjønne hus og fornemme bygninger, som engang var fulle av
glimrende tjenerskap, av edle herrer og damer, stod ikke nu
tomme, uten den ringeste stallgutten! Hvor mange berømmelige
ætter, hvor mange store og vidspurte rikdommer var nu uten
arvinger? Hvor mange kraftige menn, skjønne kvinner og
blomstrende ungdommer, uten å nevne alle de andre, spiste ikke om
morgenen med sine slektninger, sine lekekamerater og venner,
og om aftenen satt til bords med sine forfedre i den andre verden!
Jeg føler selv stor smerte ved å dvele så lenge ved denne store
elendigheten. Jeg vil derfor la være å fortelle alle de begivenheter
som jeg tror jeg helst kan forbigå, og istedenfor nevne at mens
byen vår under disse forhold lå næsten folketom, har jeg hørt
av troverdige folk at syv unge damer, som alle var venninner,
slektninger eller naboer, møttes en tirsdags morgen i den
ærverdige kirken Santa Maria novella, der de hadde overvært
gudstjenesten, i sørgeklær som det passet sig i en sånn tid. Ingen av
dem hadde overskredet det åtteogtyvende år, ingen var under
atten. Alle var forstandige, alle vakre og velskapte, med rene
seder og høvisk livslyst; jeg skulde ha fortalt de rette navnene
deres, hadde jeg ikke hatt tilstrekkelig grunn til å undlate det.
Jeg vil nemlig ikke at noen av dem skal få grunn til å skamme sig
i fremtiden for de historiers skyld de dengang fortalte og hørte på,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
